Innspill til Helsepersonellkommisjonen: bærekraft, oppgavedeling og teknologi

Helsepersonellkommisjonen har bedt om innspill på: hvilke innsatsfaktorer kan og bør vi ha i helse- og omsorgssektoren, helt overordnet sett, i årene fremover for å sikre et bærekraftig helsevesen?  Hvilke endringer i hvem som gjør hva ut fra dagens situasjon kan og bør gjøres, hvilke oppgaver kan løses på en annen måte, og hvilket potensial ligger for samarbeid mellom personellgrupper i team?  Hvordan man kan legge til rette for større grad av arbeidsbesparing som følge av teknologisk endring og innovasjon? Les innspillet vårt her.

28.02.2022 av Yrkesseksjon helse og sosial
Sist oppdatert: 13.12.2022

Et bærekraftig helsevesen 

For Fagforbundet er bærekraftperspektivet todelt. På den ene siden handler bærekraft i helse om helsevesenets ansvar i å velge miljøvennlige alternativer i deres måte å løse tjenesteytelsen til befolkningen på. På den andre siden er et bærekraftig helsevesen et som klarer å løse regnestykket der vi blir for mange pleietrengende eldre i forhold til yrkesaktive, samtidig som vi klarer å stå i fremtidens uforutsatte hendelser som pandemier og epidemier. 

Når det gjelder helsevesenets ansvar i å yte tjenester på en miljømessig bærekraftig måte, kommer vi ikke til å kommentere dette utover å tipse kommisjonen om å se til de nye læreplanene for yrkesfagene under det som kalles tverrfaglige temaer. Helsefagarbeideren skal for eksempel  

«reflektere rundt og ta miljøbevisste valg i yrkesutøvelsen. Å ta miljøbevisste valg innebærer blant annet å kildesortere, å redusere bruk av engangsutstyr og å begrense matsvinn». Kilde: Utdanningsdirektoratet. 

I Perspektivmeldingen fremkommer det at det allerede innen 2035 vil være behov for omtrent 110.00 flere årsverk i helsesektoren enn hva vi har i dag, og at vi må regne med at en av tre yrkesaktive må jobbe i helse og omsorg innen 2060. Gapet mellom tilgjengelighet og behov blir større, og andelen tjenesteytere minker i takt med at andelen tjenestemottakere øker. Fremtidens helsevesen vil ikke være bærekraftig, vi vil ikke kunne gi like tilbud eller tilbud av god kvalitet, hvis ikke vi klarer å snu trenden.  

En av innsatsfaktorene for å sikre et bærekraftig helsevesen må være å sørge for at alle som arbeider der, har mulighet for å jobbe heltid. Dette er viktig av to grunner, for det første ville det løst mye av bemanningskrisen om flere jobbet i fulle stillinger. For det andre, ville det gjort sektoren mer appellerende for de som velger utdanningsløp og yrkeskarriere. Dersom en av tre yrkesaktive må jobbe i helsesektoren, må vi sørge for at flere velger den type utdanningsløp på alle nivåer, at de fullfører, og at de blir værende i yrket over tid. Mennesker trenger å være trygge på at de kan leve på den lønna de får utbetalt. En viktig del av det å innføre en heltidskultur i helsesektoren handler også om å sørge for at helsepersonell ikke løper «mot klokka» for å rekke arbeidsoppgavene sine når de er på jobb. En fulltidsstilling kan ikke inneholde mer arbeidsoppgaver enn at man rekker å bli ferdig før arbeidsdagens slutt. Helsepersonell kan heller ikke slites ut så mye på jobb at heltid i helsesektoren ikke lar seg kombinere med et vanlig liv, for eksempel fritid og familie.  

For å ha et bærekraftig helsevesen i fremtiden, må vi ha en frisk befolkning. Fagforbundet ønsker derfor å påpeke at god helse først og fremst skapes utenfor helsevesenets rammer. Innsatsfaktorer på et bærekraftig helsevesen må tenke større enn på å begrense seg til å gi gode helsetjenester etter at folk har blitt syke. Vi må derfor, i tillegg til å sette søkelys på gode helsetjenester, legge en betydelig innsats på å sikre at vi har gode barnehager og skoler som ivaretar våre yngste, vi må ha utdanningsmuligheter på alle nivåer, meningsfylte arbeidsplasser, sosiale tjenester som sikrer gode levekår for alle, og et spennende kulturtilbud som gir livsglede. Alle disse arenaene må være sikre og trygge for alle, i alt fra hvordan de er utformet, ytes og holdes rene. Vi må i tillegg fokusere på kosthold og fysisk aktivitet både i og utenfor helseinstitusjonene. Vi trenger altså mange flere enn bare helsepersonell for å sikre et bærekraftig helsevesen. Fagforbundet mener vi må se samfunnet som en helhet, der vi er i behov av hele laget for å lykkes. Dette blir bare viktigere med årene! 

Oppgavedeling og oppgaveglidning blant helsepersonell 

Fagforbundet definerer oppgavedeling som en planmessig og styrt prosess, hvor man etter kartlegging av oppgaver og tilgjengelig kompetanse, tildeler oppgaver til yrkesgrupper eller enkeltansatte, for å sikre faglig forsvarlig og effektiv oppgaveløsning. Alternativet til at man gjør dette planmessig og strukturert, er at man får en umerkelig glidning, der oppgaver flyttes fra en gruppe til en annen, mest som dyd av nødvendighet. Denne typen oppgaveglidning er uheldig da den både kan føre til større konflikter mellom yrkesgrupper som følge av uklare ansvarsforhold, og den kan føre til at oppgaver blir utført av personell med feil kompetanse. Når det gjelder oppgavedeling mellom yrkesgrupper, mener Fagforbundet generelt at det er behov for et skifte i synet på kompetanse. Faglig forsvarlighet etter helsepersonelloven § 4 må være den viktigste rettesnora for hvilke oppgaver som skal løses av hvem, istedenfor ren formalkompetanse, hevd og tradisjoner. Kompetanse må anses som noe man må vedlikeholde, utvikle og forbedre gjennom hele yrkeslivet, ikke minst for å mestre og løse nye arbeidsoppgaver.  

Fagforbundet har jobbet mye med å synliggjøre helsefagarbeiderenes kompetanse, og for å få til en mer fornuftig arbeids- og oppgavedeling mellom sykepleiere og helsefagarbeidere. Disse to store yrkesgruppene har mye overlappende kompetanse og mange overlappende arbeidsområder. Fagforbundet har utarbeidet en veideler som særlig tar for seg dette. Den finnes på https://oppgavedeling.pleiar.no/. 

Fagforbundet vil, i samarbeid med Spekter og Delta, få utarbeidet en rapport om «Erfaringer med oppgavedeling mellom helsefagarbeidere og andre personellgrupper». Denne rapporten vil gi mye og konkret dokumentasjon om stor variasjon i typer oppgaver som utføres av helsefagarbeidere i sykehus. Det forventes at det vil bli synliggjort at mange sykehus nå satser på helsefagarbeidere, og tildeler yrkesgruppen funksjoner som tidligere var forbeholdt andre. Rapporten vil trolig illustrere at bedre oppgavedeling mellom yrkesgrupper vil være en vesentlig del av strategien for å sikre tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft i helsesektoren i framtid. Rapporten vil sendes til dere i kommisjonen når den er ferdigstilt.  

Det finnes en rekke helsepersonellgrupper med kompetanse som kan utnyttes langt bedre enn i dag. Generelt er Fagforbundets erfaring at ledere kjenner for dårlig til kompetansen til mange av sine yrkesgrupper. En viktig oppgave for oss, og for alle andre som vil bidra til å løse helsepersonellkrisen, er derfor å øke bevisstheten om hvilken kompetanse alle yrkesgruppene har. På grunn av innspillets maksimale lengde, setter vi her søkelyset på kun portøren og helsesekretæren.  

Portører har en særlig kompetanse på sikker forflytning av mennesker og materiell både innad i institusjon og mellom lokasjoner, og kan avlaste en allerede presset ambulansetjeneste. Ved å la portører kjøre syketransport av pasienter som ikke trenger medisinsk behandling, avlaster man både pressede sykehusavdelinger og ambulansetjenesten. Dette vil føre til at utskrivningsklare pasienter slipper belastningen med å vente på ambulanser som må prioritere øyeblikkelig hjelp oppdrag. Portører er ofte en del av traumeteamet ved sykehuset, og kan avlaste både intensivpersonellet og øvrig pleiepersonell i sykehuset ved å bidra til forflytningsoppgaver under stell og lignende.  

Helsesekretærene har en unik kombinasjon av merkantil og helsefaglig kompetanse. De kan gjøre mye av rutinearbeidet ved en innleggelse, for eksempel å måle grunnleggende vitalia, få pasienten ført i journalsystemet og bestille prøver. De har også kompetanse til f.eks. å ta blodprøver, noe som kan frigjøre kapasitet hos bioingeniørene.  Ved å utnytte kompetansen til helsesekretærene på en bedre måte kan man altså frigi ressurser hos leger, sykepleiere og bioingeniører.  

Fagforbundet vil i denne sammenhengen også løfte fram behovet for mer ernærings- og matfaglig kompetanse i helsetjenestene, særlig i eldreomsorgen. Under- og feilernæring er et problem blant norske eldre. For å endre dette kreves det mer enn bedre screeningverktøy eller å øke bevisstheten om viktigheten av ernæring blant helsepersonell – det er behov for et løft i kjøkkentjenestene og vi må få flere kokker, ernæringskokker og matverter inn i helsetjenestene. Vi trenger personell med kompetanse både på ernæring og på smak, duft, presentasjon og de sosiale, kulturelle og relasjonelle aspektene ved mat og matkultur. Dette er viktig for å holde den aldrende befolkningen friske! 

Det etterspørres en drøfting av potensialet i samarbeid mellom personellgrupper i team. Generelt mener Fagforbundet at å ha flere yrkesgrupper, og dermed flere faglige perspektiver i et team, er en styrke. Det etterlyses stadig mer helhetstenkning i helsetjenestene, og slike flerfaglige team kan bidra til dette nærmest av seg selv. Å forholde seg til flere yrkesgruppers perspektiver gir også en mer spennende og utviklende yrkeshverdag. Helsepersonell i slike team kan lære av hverandre, bryne sine kunnskaper mot hverandre, og får på den måten både en større kunnskapsbase og et videre og mer helhetlig syn på pasienter og pasientbehandling. Kommisjonen bør se til sluttrapporten til primærhelseteam, der Fagforbundet deltar i ressursgruppa, som en (av flere mulige) organisering(er) til teambasert arbeid i helse, her i fastlegeordningen.  

Teknologi og digitalisering i helsevesenet 

Fagforbundet mener at målet med ny teknologi i helsetjenestene må være å gi bedre tjenester, enten ved at man frigir tid hos helsepersonell til å gjøre kjerneoppgavene sine, eller ved at man kan tilby nye og mer sammenhengende tjenester til pasienten. Ofte vil man få begge deler, så lenge rammene er gode. Den politiske og faglige utfordringen handler om å sørge for at resultatet blir mer tid til god pleie og menneskelig kontakt, og at unødvendige, tunge og farlige oppgaver kan digitaliseres eller automatiseres vekk.  

Fagforbundet vil at arbeidstakere i helse- og sosialsektoren skal oppleve at de har kompetanse til å håndtere den teknologien de må bruke, og at de får være med å forme løsningene som de skal bruke. Der teknologi erstatter arbeidskraft har arbeidsgiver et særlig ansvar for å omskolere de arbeidstakerne som eventuelt blir overflødige til nye arbeidsoppgaver. 

Om man skal frigi tid hos helsepersonell med teknologiske verktøy, må man se mer på hvilke oppgaver man gjør, heller enn å tenke på «hvordan kan man gjøre det samme, bare digitalt». Blodtrykksmåling er et godt eksempel, som mange steder allerede er digitalisert. Et digitalt apparat måler blodtrykket, og helsepersonell skriver verdien inn i en elektronisk kurve. Vi vet at det er mulig at blodtrykksapparatet selv overfører verdien til kurven, og noen steder har tatt dette i bruk. Fagforbundet ønsker flere sånne løsninger, og vi ønsker at de tas i bruk mye raskere enn det som har vært praksis til nå. 

Helsesektoren har et sterkt behov for elektroniske verktøy som snakker sammen, både innenfor et nivå og mellom tjenestenivåer. I dag må for eksempel helsepersonell manuelt kopiere verdier mellom programmer som kunne snakket sammen. Så lenge én verdi, for eksempel vekt, er registrert et sted, bør den informasjonen automatisk være tilgjengelig på tvers av programmer og verktøy. Et annet eksempel er medikamentordinasjoner som burde overføres fra sykehuset til kommunen direkte, sammen med all relevant informasjon som ordinerende lege og indikasjon. Hvis sykehjemslegen så seponerer et medikament, må dette være seponert ved neste innleggelse på sykehus. Dersom man skal prioritere digitaliseringsoppgaver i helsetjenesten kommer informasjonsflyt, særlig mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten, høyt opp på lista. Det bekymrer Fagforbundet at det ser ut til å være så utfordrende å få til dette. Å sørge for at alle helsearbeidere har tilgang til god, kvalitetssikret informasjon om pasienter, og at denne er den samme og oppdatert på tvers av tjenester og tjenestenivåer, er avgjørende for kvaliteten og effektiviteten i tjenestene. Gode, felles EPJ-løsninger må til for å unngå at helsepersonell skal bruke unødvendig mye tid på å få informasjon de trenger, og å unngå de farene for feilbehandling og lignende som dårlig informasjonsflyt fører med seg. Dette er et spørsmål om å utnytte knappe personellressurser bedre.   

Velferdsteknologi og nye digitale verktøy har blitt tatt i bruk i en voldsom fart. Helsepersonell har stor endringsvilje når de ser nytteverdien av den nye teknologien, se blant annet en undersøkelse på Fagforbundets medlemmer om teknologiens inntog i offentlig sektor. For å realisere potensialet fullt ut er det viktig at fagfolkene som faktisk er ute i tjenesten er med på å forme verktøyene. Vi må tilpasse verktøyene til hvordan vi ønsker at tjenestene skal fungere, ikke tilpasse tjenestene til tidvis lite gunstige digitale verktøy. De som lager verktøyene må flyttes nærmere brukerne, og det må være mye større grad av endringsvilje hos de som lager programvaren. Det er mange fordeler med å ta i bruk mer velferdsteknologi. Gode overvåkingsverktøy kan kanskje gjøre at man ikke trenger like mange personer på nattevakt, samtidig kan det kanskje redusere antallet ganger helsepersonell må gå inn til en sovende person, og, som ofte skjer – vekke de. Færre netter er et gode for helsen til yrkesutøverne, og en god natts søvn er positivt for pasienten. For et fremtidig bærekraftig helsevesen er det derimot viktig at man ikke tenker at færre nattevakter betyr færre stillinger og penger spart. Man må flytte de frigjorte stillingene til poster med høy aktivitet og stort behov for personale.  

Fagforbundet kan ikke understreke nok hvor viktig det er å involvere både yrkesutøverne og brukerne av tjenestene i utviklingen av teknologiske løsninger. Om man tar i bruk ny teknologi på fagpersonene og brukerne sine premiss vil man få bedre tjenester. Det finnes i tillegg situasjoner i helsevesenet hvor man kanskje kan bruke ny teknologi, men ikke bør gjøre det. Av og til er det behov for et møte mellom mennesker, som ikke bare skjer via maskiner. De som vet best hvor denne grensen går, er de som skal bruke og utøve tjenestene.