Frontfagsmodellen bra for offentlig ansatte

Forlates frontfagsmodellen risikerer ansatte i offentlig sektor store tap. Derfor jobber LO for alle, skriver sjeføkonom i LO, Roger Bjørnstad, i kommentaren.

15.03.2022 av Roger Bjørnstad, sjeføkonom i LO
Sist oppdatert: 17.03.2022

Det har blusset opp en debatt om frontfagsmodellen, som betegner måten vi forhandler lønn på i Norge. UNIO har stått i spissen for kritikken. UNIO-kongressen i 2021 vedtok en uttalelse som sier at frontfagsmodellen fungerer dårlig for mange i offentlig sektor, og at den holder de fleste utdanningsgrupper nede.

Dette er feil. Forlates modellen vil utdanningsgruppene i offentlig sektor kunne tape svært mye. Det er viktig at de offentlig ansatte vet hva de i så fall risikerer.

Frontfagsmodellen har sikret utdanningsgrupper i offentlig sektor del av den svært høye produktivitetsveksten som ligger i verdens mest produktive industri. Uten frontfatsmodellen lykkes vi ikke å sikre små forskjeller. Vi må ikke sløse bort dette kinderegget.

Frontfagsmodellen gir oss store gevinster. Den er selve kjernen i den norske samfunnsmodellen. Selv om det kan høres rart er måten vi forhandler lønn på en av de viktigste årsakene til at vi lever i et likestilt samfunn med små forskjeller og høy sysselsettingsgrad, at vi har arbeidsplasser og bedrifter med høy grad av omstillingsevne og innovasjon, som også er i stand til å hevde seg på verdensmarkedet.

I kjølvannet av pandemien har diskusjonene om hvorvidt enkeltgrupper bør få høyere lønnsvekst florert. Men bakgrunnen for den høye velferden og lave arbeidsledigheten vi har i Norge, er nettopp at lærere, sykepleiere og flere andre samfunnskritiske yrkesgrupper i offentlig sektor godtar at de ytre rammene for lønnsforhandlingene deres settes gjennom lønnsoppgjøret i konkurranseutsatt industri.

Konkurranseutsatt industri omfatter norske eksportbedrifter som er utsatt for høy konkurranse, særlig fra utlandet, og som derfor ikke kan bestemme prisene på produktene sine selv. Dersom for høy lønnsvekst bidrar til at norsk industri ikke lenger klarer å konkurrere med utenlandske aktører med et helt annet lønnsnivå enn det vi har i Norge, betyr det på sikt færre arbeidsplasser her til lands – og at hele den økonomiske kaka som vi har å fordele mellom oss, blir mindre. Det betyr også at lønnsveksten for dem som jobber i offentlig sektor på sikt må ned.

Lønnsveksten til de offentlig ansatte i Norge ligger skyhøyt over andre sammenliknbare land. Fra 2007 til 2018, som vi har data for, var deres lønnsvekst på hele 45 prosent.

 

Forutsetningen for at den norske modellen skal fungere er høy organisasjonsgrad på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Høy organisasjonsgrad gir også gruppevis styrke, og det kan være fristende å bruke denne styrken til å kreve høyere lønnsvekst enn andre, slik vi ser nå. Men alle kan ikke få mer enn andre. Det er den totale verdiskapingen i Norge som legger føringene for hvor mye lønnsvekst vi har å fordele på alle arbeidsfolk.

LO er garantist for frontfagsmodellen og har en lønnspolitikk som sikrer utdanningsgruppene i offentlig sektor stor uttelling. Samtidig er det kun den samordnete lønnsdannelsen som kan stå opp for markedskreftene som jobber for større lønnsforskjeller og reduserer lønningene til de lavtlønte enda mer. Alles kamp mot alle taper alle på. Mest taper de som har lavest lønn.