Enorm lettelse i nord

Ingen har kjempet hardere mot Høyre og Frps utskjelte regionreform enn Troms og Finnmark. Særlig i Finnmark har motstanden vært hard. 1. januar 2020 ble fylkene tvangssammenslått. Men Finnmark ga aldri opp. Med ny regjering på plass ble det i oktober 2021 endelig klart at kampen lyktes.

15.03.2022 av Marianne Billing
Sist oppdatert: 30.05.2024

Leder av Fagforbundet Finnmark, Jorunn Mikkelsen, kjente på en enorm lettelse.

– Nærheten til de tillitsvalgte ute, og nærheten til fagforeningene vil være mye bedre når vi får være en egen forbundsregion. Nærheten for å kunne ivareta tillitsvalgte, fagforeningene, og ikke minst medlemmene, er viktig, spesielt i disse tider hvor vi snakker mye om tariffmakt, sier Mikkelsen.

Store avstander

I Finnmark er det 18 fagforeninger, en god del små og mellomstore og noen få store. De små har 100-150 medlemmer, de mellomstore opp mot 500 og de store rundt 1 500. Det er egentlig vanskelig for folk sørpå å forstå hvor store avstander det er i nord.

– Hvis det hadde vært sammenslåing med Troms, noe jeg vil påstå ville vært en tvangssammenslåing, ville en god del av fagforeningene i Finnmark, som ytterst i Gamvik, Lebesby og Måsøy, kjent på at det er langt til Tromsø. At det er langt dit avgjørelsene tas, sier Mikkelsen.

I tillegg er det dyrt.

– De tillitsvalgte måtte ha kjørt i to-tre timer for å komme seg til en flyplass. Hvis de skulle kjørt bil, snakker vi om en tur på åtte timer. Det sier litt om distansen, hvor langt det er til Tromsø der hovedkontoret skulle være, sier Mikkelsen.

Fryktet kjøttvekta

Hun har kjent på uro.

– Vi har et veldig godt samarbeid med Troms, det har vi historikk på. Samarbeidet i hele Nord-Norge er veldig bra. Og sammenslåingsprosessen med Troms var god fordi vi hele tiden hadde stor respekt for hverandre, alt var tuftet på dialog. Sånn ville vi at det skulle være, og sånn ble det. Men la oss si at vi hadde blitt tvangssammenslått med Troms. Hvordan ville det vært om fem år, om ti år, spør Mikkelsen.

– Ville det vært sånn at til syvende og sist er det kjøttvekta som teller? Og de fleste av våre tillitsvalgte hadde sittet i det sørlige storfylket. Det fryktet vi for, forteller Mikkelsen.

Fagforbundslederen har vært redd for at region Finnmark på sikt ville stå igjen som taperen.

– Det som er viktig å skille på er at i prosessen var det ingen tapere, fordi at vi hadde respekt og likeverd. Men hvis du ser ti år fram i tid da ville vi følt at vi var tapere. Men det som var enda viktigere for oss, det var kampen om eget fylke. Kampen om eget fylke er den viktigste kampen vi har vært med på. Og nå, når vi har vunnet den, da skal vi være hver vår forbundsregion. Det er hjemla i vedtektene, sier Mikkelsen.

Økonomi framfor tjenestetilbud

Fagforbundet Finnmark har hele tiden sett på regionreformen som den høyrestyrte regjeringa innførte, som en sentraliserings- og privatiseringsreform.

– Det er de små samfunnene som ville lide på sikt, de veiløse samfunnene. Hvordan skal vi klare å ivareta godt nok de samfunnene som er avhengige av båt for eksempel. De ville blitt utmagra distrikter. Og hvordan skulle det blitt med veiene, ville man klart å ivareta dem. Vi tror ikke det, sier Mikkelsen.

Mange ville flytta til Tromsø.

– Vi så fort at det begynte å skje. Politikerne ville blitt sittende i Troms.  Jo lengre distanse politikerne har til sine egne innbyggere, jo lettere er det å fatte vedtak som først og fremst er basert på økonomi, og ikke gode tjenestetilbud. Det vet vi av erfaring.

Ressurskrevende

Også for Fagforbundet var de økonomiske kostnadene store.

– Men det vi merket enda mer, var at det var så ressurskrevende. Det var så mye møtevirksomhet. Og dette skulle vi gjøre samtidig som vi gjorde alt det andre vi gjør hver dag. Vi ble jo ikke flere folk. Det var en belastning for de tillitsvalgte og ikke minst for de ansatte.

Det endelige vedtaket er satt på vent, men Mikkelsen forventer at de blir oppdelt, selv om selve den formelle oppdelingen av storfylket Troms og Finnmark først skjer i 2024. Det er landsstyret som fatter vedtaket.

– Senest på møte med regionlederne var det fokus på oppdelingen som skjer sørpå. Nå står de i det vi sto for noen år siden selv om det er forskjeller. De er jo sammenslåtte og skal gå fra hverandre igjen, mens vi frøys hele prosessen. Det blir nok ressurskrevende. Men hvis man har forrest i pannebrasken at dialog er det viktigste så går nok det bra. At man har respekt for hverandre og for hverandres avgjørelser, sier Mikkelsen.

Stor i Finnmark eller liten i Troms

Kommunestyret i Alta har vedtatt at det skal være en folkeavstemning i Alta om hvorvidt man skal søke seg over til Troms eller bli i Finnmark. Ifølge meningsmålinger er det nesten helt likt, litt under halvparten ønsker seg til Troms. Men finnmarkingene er ikke i tvil, 70 prosent vil beholde Alta. Mikkelsen har vært i kontakt med ordføreren.

– Arbeiderpartiet, som har ordføreren i Alta, har ikke tatt standpunkt til det. De tar dette veldig seriøst og vil se på fordeler og ulemper. Men per dags dato finnes det ikke noe eget Troms fylke og Finnmark fylke. Så foreløpig kan de ikke søke seg bort. Det mange sier er at hvis Alta skal over til Troms så blir de lillebror i store Troms fylke i stedet for å være storebror i Finnmark, forteller Mikkelsen.

Hun trekker fram både sykehustjenester og utdanning.

– Gjør man det for at man tror at man skal få bedre sykehustjenester? Man vil jo likevel bli liggende under Helse Nord. Det jeg ville bekymret meg for er hvordan det vil bli med videregående utdanning. Det er jeg veldig opptatt av. Vi ser at når vi er sammenslått, så går det utover det.

LOSA

I Finnmark har de noe som heter LOSA, «Lokal Opplæring i Samarbeid med Arbeidslivet». Det er et opplæringsprosjekt med tilbud for elever på VG1 som ønsker å ta første år på videregående skole i sin hjemkommune. Elever skal få muligheten til å bo hjemme det første året på videregående skole, og yrkesfagelever får tilbud om å veksle mellom skole og praksis i bedrift. 

– Det betyr at de kan bo hjemme lenger før de er nødt til å reise bort. I dag er det sånn at mange er nødt til å reise hjemmefra allerede når de er 15 år, forklarer Mikkelsen.

Hun mener det er et typisk eksempel på ting de kunne risikert å miste hvis de ble tvangssammenslått.

– Nå står faktisk LOSA for fall i storfylket. Derfor må vi ta kampen for ungdom og videregående utdanning, det synes jeg personlig er veldig viktig, og Fagforbundet kjemper for det. Vi må ikke glemme at ungdom skal ivareta det som kommer etter oss. Det er de som er framtida, sier Mikkelsen.

Historisk kamp

At Finnmark har hatt et så stort engasjement og ønske om å få bevare sitt eget fylke er ikke så rart.

– Det handler om historien vår – ikke bare om frykten for sentralisering og privatisering, og at man mister de små samfunnene. Finnmark har opplevd mye. Under krigen ble husene brent, det var mange som ble tvangsflytta. Også er det kampen man har tatt for den samiske og kvenske befolkningen. Mange av dem som bor i Finnmark i dag, er etterkommere av kvener og samer, forteller Mikkelsen.

– Det er mange av oss som har kjent på det og som har hatt foreldre og besteforeldre som ble sendt bort på internatskole uten å kunne et ord norsk. Noe så enkelt som å be om et glass vann eller å få gå på do, det hadde de problemer med. Man kan ikke klandre noen, det var sånn samfunnet var. Men vi må ikke glemme vår egen historie, det har gjort noe med befolkninga, avslutter Jorunn Mikkelsen.