Uttalelse: La oss løfte frem de ulike tjenestenes egenart som nødvendig utfyllende til hverandre heller enn konkurrerende!

Bispemøtet har fattet vedtak angående å bruke ordet «vigsle» prester til tjeneste og ikke «ordinere». Diakonen Eiliv Erikstein uttrykker glede over dette i Vårt land og feirer med marsipankake.  (Vårt Land, 27.02.23). Det er mye en kan si om dette. Vi oppfatter ikke Erikstein som representant for Det Norske Diakonforbund i sine uttalelser. Fagforbundet teoLOgene unner alle våre gode diakonkolleger glede og marispankakefeiring. Samtidig har vi et behov, siden Erikstein synes å tilsløre faktiske forhold, å komme med noen synspunkter på både vedtaket i bispemøtet og Eriksteins fremstilling av saken.

04.03.2023 av Thore Wiig Andersen
Sist oppdatert: 04.03.2023

Også bispemøtets vedtak bidrar til tilsløring av faktiske forhold. Ordbruken «ordinasjon» eller «vigsling» er ikke det vesentlige, men forståelsen av at det er snakk om vigsling til ulike oppgaver. Dette kunne med fordel vært tydeliggjort mer fra bispemøtet, og vi savner en dialog med fagforeningene som fagorganiserer tjenesten med Ord og Sakrament, før vedtak fattes i en slik sak.  Vi tenker at det ville vært klokt å fremheve diakonens særart og viktige rolle i vår kirke, ved å fokusere på diakonatets egenart og særpreg,  heller enn å kjempe innbitt mot prestetjenestens særpreg.

Confessio Augustana (CA) er en vesentlig del av Den norske kirkes bekjennelsesskrift. En kan like det eller ikke, men det er realiteten som også våre biskoper og kirkeledelse må ta inn over seg. Den forutsetter den vigslede (om en foretrekker denne ordbruken) tjeneste med Ord og Sakrament (prestetjenesten) som grunnleggende for kirkens eksistens. Dette kommer en ikke utenom. Det betyr ikke en nedvurdering av viktigheten av de andre vigslede stillingene. De har sitt særegne mandat og betydning.

Våre biskoper og kirke bør se til de tradisjonelle kirkesamfunnene som har videreført det tredelte embete - med biskop, prest og diakon (da først og fremst som det permanente diakonat og ikke som et steg på veien til prestetjenestetjenesten). Her er det snakk om de ulike tjenester som ivaretar ulike deler av kirkens oppdrag i verden.

I en luthersk kirke som Dnk er det innstiftet en egen tjeneste med «å lære evangeliet og meddele sakramentene». Det er den tjeneste som blir omtalt som «det kirkelige embete» (CA art. 5). Til dette vigsles eller ordineres en til en spesiell tjeneste.

Det er viktig å understreke at alle de vigslede tjenester er viktige for å ivareta de ulike delene av kirkens oppdrag i verden og i våre lokalsamfunn.

Samvirke mellom «embete og råd» er konstituert av en samvirkemodell med representanter for tjenesten med Ord og Sakrament (slik det er å forstå i CA som prestetjenesten) og leke-folkevalgte (Det allmenne prestedømme). En er gitt hver for seg og sammen forskjellige oppgaver og ansvar på alle kirkens styringsnivåer. Å ikke være tydelig på dette, vil skape unødvendig forvirring om «embete og råd» konstitueringen i vår kirke, og det vil være svært uheldig. En trenger bedre tilretteleggelse av dette i vår kirke, og ikke mer forvirring og uklarhet.

Diakonatet er noe annet enn en vei til prestetjeneste. Vi skulle ønske at bispemøtet var tydeligere på dette. Vi opplever at dette ikke kommuniseres klart nok, og det skaper unødvendig utrygghet i tjenesteutøvelsen for menighetsprester i vår kirke. Vi har allerede fått mange tilbakemeldinger på dette fra flere av våre medlemmer.

Sakramentsforvaltningen er i så måte et nøkkelpunkt.  Den norske kirke har de senere år lagt seg på en praksis med ikke-vigslede som har fått fullmakt til å forrette nattverd. Dette er etter vårt syn med å undergrave presteordinasjonens/vigslingens betydning, slik den kommer til uttrykk både i bekjennelsskrifter, økumeniske avtale som Porvoo-avtale og Lima-dokumentet. Vi ønsker en tydeligere prinsipiell stemme fra biskopene knyttet til forholdet mellom ekklesiologi, embetsteologi og sakramentsteologi i tråd med CA og avtaler som er nevnt. Det er ikke mulig å løsrive disse fra hverandre.

Vi tror kirken og den enkelte diakon, kateket og prest ville være bedre tjent med å løfte frem de ulike tjenestenes egenart, selvstendighet og viktighet. Hva er poenget å skulle ta diakonutdannelse, hvis det skal innebære det samme som å ta presteutdanning? Diakonutdanningen og profesjonen skal stå støtt på egne bein. Vi utfyller hverandre!

I denne gjensidige annerkjennelsen av tjenestenes egenart, kan vi utfylle hverandre til beste til kirken og lokalmenighet. Ved en tilsløring av dette, risikerer en både at viktige sider ved kirkens oppdrag blir uteglemt, og samtidig blir det en kilde til forvirring rundt tjenestefullmakter, tjenesteordninger og tjenestenes særpreg og mandat. Da er veien åpen for dårlig arbeidsmiljø og konflikter lokalt. Det må vi for all del unngå. En trenger god samhandling.  Da handler det ikke om en bruker ordet «ordinasjon« eller «vigsling». Men det handler om at det er uheldig om det skapes forvirring omkring om det er snakk om samme tjeneste. Enten ved for uklar tale eller at en ikke omtaler dette i det hele tatt.

Vi tror både kirken og den enkelte diakon, kantor, kateket og prest ville være bedre tjent med å løfte frem de ulike tjenestenes egenart som viktige for kirkens oppdrag enn å viske ut de ulike tjenestenes egenart for så å konkurrere mot hverandre. Ved å løfte hverandres tjeneste frem uten å tilsløre tjenestenes egenart, gis det god grunn til å feire med marsipankake. Dette er etter vår oppfatning også viktig for å skape god samhandling, med gjensidig respekt for hverandre i det lokale menighetsarbeidet. Bispemøtet bes om å tydeliggjøre dette bedre enn de til nå har klart.

For Fagforbundet teoLOgene

 

Thore Wiig Andersen

Leder Fagforbundet teoLOgene                       

 

Andreas Alexander Nordvang-Sandvold Fosby

Nestleder Fagforbundet teoLOgene