Økende kremasjonsprosent utfordrer eksisterende kapasitet

Utviklingen i kremasjonsprosenten er mer enn en spennende graf. Den er først og fremst et uttrykk for summen av enkeltinnbyggerens valg og preferanser i møte med egen og næres død.

09.05.2023 av Bjarne Kjeldsen
Sist oppdatert: 12.05.2023

Kremasjonsprosenten i Norge øker og trenden synes sterk. Kremasjon står på terskelen til å bli majoritetens gravferdsform. Dette utfordrer sektoren. Ikke minst lokalt.

Det er lett å fortape seg i tall. 10,9 prosentpoeng økning fra 2012 til 2022, hvorav 6,9 poeng i løpet av de siste fem årene. 1,9 prosentpoeng mer enn hele tiåret fra 2002-2012. Utviklingen har hentet moment gjennom mange år og synes å tilta i styrke. Samtidig forventes en vesentlig økning i antall døde frem mot 2060. Kapasitetsutfordringene som følger, har ført til noe så sjelden som flere oppslag i riksmedier om en gravferdsrelatert sak.  

Kremasjonsstatistikk pr kommune for 2020, viser at 47 kommuner hadde 50% kremasjonsprosent eller høyere. I 2022 var tallet økt til 60 kommuner. Flere mindre kommuner og kommuner som ikke ligger nær et krematorium har bidratt til denne økningen. Også blant dem som ligger rundt eller litt under landsgjennomsnittet finner vi flere slike kommuner. Årsaken til hvorfor kremasjon blir et majoritetsfenomen i stadig flere kommuner, er det antagelig ulike forklaringer på. Noen steder kan det være et resultat av villet politikk. Andre kan det være endringer i etterspørsel lokalt. Fra et fugleperspektiv kan vi mene mye om betydningen av navnede minnelunder, omregulering og bortfall av kremasjonsavgift, men realitetene forvaltningene må forholde seg til bor lokalt.

Statistikken i seg selv gir ingen hint om driverne bak utviklingen, og det er nettopp disse driverne vi må gjøre oss kjent med og manøvrere etter fremover. Ønsket om kremasjon som gravferdsform kan komme fra svært ulike utgangpunkt hos avdøde eller ansvarlig for gravferden. Desto viktigere er det at lokale gravplassmyndigheter gjør seg kjent med utviklingen i deres område og danner seg et kvalifisert bilde av hvilke faktorer som spiller inn. Hvilket behov for krematorietjenester har vi i dag? Hva kan vi si om fremtidige behov? Hvor ligger usikkerhetene? I tillegg er det flere hensyn som gjør at økt kremasjonsprosent vil kunne være i gravplassmyndighetens interesse. Manglende nedbrytning, redusert press på areal og forenklet drift er noen eksempler på dette. Denne helheten vil mange plasser tilsi økt politisk oppmerksomhet på hvordan krematorietjenester skal sikres. Å overlate dette til NAV og nærmeste tilgjengelige krematorium, vil antagelig på stadig flere plasser bli en stadig mindre holdbar strategi med oppgaven som allmenn gravplassforvaltning og gravplasslovens faneparagraf i mente.

Mye kan sies om diskriminerende strukturer i dagens lovverk og en finansiering av båretransport som tilslører en viktig utgiftspost sett fra et helhetlig samfunnsøkonomisk perspektiv. Men selv om de siste ukenes medieoppslag i noe grad har fått ansvarlig minister i tale, vil de nasjonale politiske grepene neppe komme til syne i finansieringsordninger og lovverk med det første. I mellomtiden må lokale gravplassmyndigheter, kommuner og etablerte regionale samarbeid ta ansvar for at befolkningen sikres krematorietjenester og at kremasjon i størst mulig grad kan bidra positivt til en formålstjenlig gravplassforvaltning.