Kollegastøtte: – Det er grenser for hvor mye man skal tåle

– Vi er hele mennesker, vi er ikke bare en yrkestittel. Vi tar med oss det vi opplever på jobb hjem, og det vi opplever privat tar vi med oss på jobb, forteller Jon Våge.

09.04.2024 av Ingrid Wergeland
Sist oppdatert: 09.04.2024

Han leder prehospital klinikks kollegastøtteordning ved Oslo universitetssykehus (OUS). På Storefjellkonferansen 2024 holdt han det felles åpningsforedraget «Det er grenser for hvor mye man skal tåle – hvem følger opp helsepersonellet?».

Fagforbundets årlige fagkonferanse samlet 300 deltakere fra hele landet fra faggruppene barsel og barnepleier, portører, ambulanse/AMK, helsefagarbeidere/hjelpepleiere og sykepleiere.

– Tidligere var det en kultur på at man skulle tåle alt, om man jobba i ambulansetjenesten. Man snakket gjerne ikke om følelser. Endringen skjedde da en ambulansearbeider hos oss i Oslo på slutten av 1980-tallet hadde en spesiell opplevelse. Da så han behovet for å etablere en støtteordning. Da det sammenfalt med at politiet i Asker og Bærum var i startgropa med å etablere en slik ordning, tok det form.

Mens det før var normalt å tenke at man skulle kunne tåle litt av hvert i helsetjenestene, har det de siste tiårene skjedd en endring til det motsatte. «Det er helt normalt å reagere på spesielle hendelser», er nå en etablert forståelse.

På OUS har etablert en kollegastøttegruppe med et uttalt mål. Gruppa heter EFOK (som står for «emosjonell førstehjelp og krisehåndtering») og har som mål å forebygge ettervirkninger av sterke opplevelser og igangsette egenbearbeiding av tanker, følelser og fantasier, med god psykisk helse og redusert sykefravær som resultat.

Kollegastøtte viktig for bearbeiding

– Når helsepersonell blir utsatt for alvorlige emosjonelle belastninger skal vi ha oppfølging. Det mest åpenbare er store og alvorlige hendelser, som også får mye oppmerksomhet ellers. I dagene etter 22. juli 2011, ble det hos oss satt i gang etterarbeid, samlinger og gruppesamtaler. Andre større hendelser er kvikkleirskredet på Gjerdrum, Pride-skytingen 2022. Slik sørger vi for at de involverte blir ivaretatt på best mulig måte. Det mener vi er avgjørende bearbeidingsarbeid, forteller Våge.

Men kollegastøtte kan også være nødvendig i mer tilsynelatende ordinære opplevelser hos helsepersonell.

– Våre kollegaer kan få emosjonelle reaksjoner, for eksempel om en kommer hjem til en døende kreftsyk pasient, og får se livet hennes avspeilet gjennom familiebilder. Det er klart det gjør inntrykk fordi man gjerne identifiserer seg med personen, kanskje kjenner igjen noe fra eget liv. Da skal vi også kunne gi hverandre støtte, nettopp for å kunne å håndtere reaksjonsmønstre folk kan få, sier Våge.

Tydelig struktur for kollegastøttegruppa

EFOK-gruppa består av 15 personer som har turnus på en vakttelefon. Det er to bakvakter, slik at man uten begrunnelse kan snakke med andre enn den som har vakt. Det er streng taushetsplikt for gruppa, og ingen varslinger videre til ledere.

Gruppa jobber ut fra metoden RITS (Rekonstruksjon og integrasjon av traumatisk stress), som er utarbeidet av Are Holen. Han er psykolog og psykiater som har jobbet med stress- og katastrofeforskning. Han har blant annet jobbet med overlevende etter oljeplattformulykken Alexander Kielland (1980), Ekofiskfeltet i Nordsjøen, da 123 personer omkom, og 89 ble reddet.

EFOK varsles ved store hendelser og sikre at alle tas med. Rutinen er at EFOK tar kontakt med de som har vært på jobb et par dager etter hendelsen. Først gjør de en startvurdering per telefon og ber vedkommende om å fortelle hva som har skjedd. Ved behov gjør man avtale om samtale, en til en eller gruppesamtaler. Vanligvis er det tilstrekkelig med en til to slike samtaler, det er maksimalt seks. Samtalene er lønnet, slik at det skal være lav terskel for å delta.

Klare rutiner

– Vi har fast prosedyre på å ta initiativ til samtale når det skjer alvorlige hendelser, skade eller død med barn involvert, feilbehandling, saker meldt til statsforvalter/Helsetilsynet, personell utsatt for vold eller involvert i ulykker, forteller Våge

– Men vi er også opptatt av at det skal være lav terskel for å ta kontakt om kollegaer har opplevelser som for dem har vært krevende. Det er den beste måten å sikre trygghet på jobb, at det er raust rom for at folk reagerer ulikt, og har ulikt behov for støtte, sier Våge.

Store forskjeller rundt i landet

Han har skrevet masteroppgaven «Hvordan fungerer kollegastøtte? Ambulansepersonell og intensivsykepleieres opplevelse av kollegastøtte og emosjonell førstehjelp» ved erfaringsbasert helseadministrasjon  ved Universitetet i Oslo (2021), noe han ville gjøre fordi han ble oppmerksom på at  mange tjenestesteder ikke har det. Som det også står i rapporten Erfaringer fra kollegastøtteordninger (2023) fra Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom), er det stor variasjon i tilbudet om kollegastøtte mellom virksomheter, og mellom yrkesgrupper.

– Det å ha en kollegastøtteordning er ikke nok i seg selv, den må være oppsøkende og den må være tilpasset avdelingen den skal fungere på, avslutter Våge.

Masteroppgaven finner du her.

Rapporten Erfaringer fra kollegastøtteordninger finner du her.