Brenner for gode, likeverdige liv

– Der borte mellom trærne kan du se brygga vi bruker. Tine kan ligge der i timevis og fiske krabber. Det er en favorittaktivitet, forteller Beate Jensen. Hun har jobbet med Tine som brukerstyrt personlig assistent (BPA) i ni år, og er stolt over jobben sin.

10.09.2024 av Ingrid Wergeland
Sist oppdatert: 18.09.2024

– Det at alle skal kunne leve gode, likeverdige liv, er noe jeg brenner for, sier Beate.

Vi møter Beate, Kari og Tine på en romslig terrasse med utsikt utover fjorden i Sande i Vestfold. Beate Jensen jobber som BPA. Hun skal fungere som usynlige hender, føtter og hode for Tine. Der funksjonsnivået begrenser henne, skal assistenten bidra og veilede.

Kari Melby er mor og Tines verge, hun tar imot oss denne solfylte sensommerdagen. 41 år gamle Tine Melby har en hverdag med jobb, rutiner, hest, bading – og Justin Bieber. Moren er arbeidsleder for fem BPA-er som følger opp Tine døgnet rundt, hele uka.

Da det var korona, ble BPA-er definert som et samfunnskritisk yrke. Onsdag 11. september er Fagforbundet i mekling med NHO Geneo, for å få på plass ny avtale om bedre lønns- og arbeidsvilkår. Om de ikke blir enige om et resultat blir det streik. Det er ikke mange BPA-er som kan streike uten at det blir «fare for liv og helse». Men de få medlemmene Fagforbundet har forberedt på streik, kan streike uten at liv og helse settes i fare.

Lavtlønte

– Men det er ikke akkurat sånn at viktigheten av jobben vi gjør er gjenspeilet i lønnsnivået vårt. Vi er lavtlønte, sier Beate oppgitt. Hun er tillitsvalgt for Fagforbundet i Humana.

Lønna til BPA-er starter på 203,50 kroner i timen, for de som har tariffavtalen til Fagforbundet og NHO Geneo. For at det skal kunne etableres tariffavtale på en arbeidsplass må et visst antall ansatte være medlem i Fagforbundet. Derfor er det viktig at alle som jobber som BPA, uansett om det er som tilleggsjobb eller student, at BPA-arbeidsgiveren også registreres og knyttes til medlemskapet i Fagforbundet.

Tine går ikke så fort, men hun kan gå uten støtte. Hun har Downs syndrom og var født med en alvorlig hjertefeil. Som ettåring fikk hun hjerneslag, derfor halter hun litt. Men også trappene klarer hun fint, så lenge hun tar seg tid og støtter seg til gelenderet.

– Jeg vet jeg gjør en viktig jobb, det gjør det mulig for Tine å leve et verdig og godt liv, på linje med oss andre. Jeg bidrar til at hun kan være sjef i eget liv. Jeg er stolt av jobben min og jeg vet jeg er god i den, sier Beate.

Gastromat og hest

En vanlig vakt kan begynne med at hun henter Tine på den tilrettelagte arbeidsplassen hennes i nabobyen Holmestrand. Der lager Tine boksene som Gastromat-krydderet er i. Det er en jobb hun trives godt i og har hatt i flere år.

– Da setter hun seg foran sammen med meg i bilen, og praten går om hvordan arbeidsdagen har vært, og om hva vi skal gjøre den dagen. Er det onsdag skal Tine på terapiriding, forteller Beate.

Moren forteller at hesten heter Balder, og er stor og mørkebrun. Tine har gått på riding i tretti år, og setter stor pris på det. Torsdag er det vaskedag. Hun støvsuger, tar ut av oppvasken, og går ut med søpla selv.

Fredager har Tine fri fra jobb, da drar hun med en assistent på bading. Hun svømmer med armringer, og er glad i å ta boblebad.

– Eller «koke egg» som vi kaller det, sier Beate.

Dagene har ulike aktiviteter som sykkeltur, brettspill, Ipad eller kanskje krabbefiske. Tine velger selv, slik at det blir lystbetont og givende. På kvelden har Tine sine egne rutiner, og ved assistanse får hun avsluttet dagen på best mulig måte, og forberedt seg til neste dag.

Rutiner og variasjon

Hun tar med seg kassettspilleren inn på rommet sitt, og sitter og snakker litt med bildet på CD-coveret med Justin Bieber. Hun forteller han om dagen som har vært og tanker hun har. Så legger hun seg. Om morgenen spiser hun yoghurt med müsli, og assistenten leverer henne på jobb klokka ni, før Tine blir henta etter arbeidstid.

– Siden vi er flere assistenter kan det gjerne bli litt ulike aktiviteter ut fra hvem som er på jobb. Vi har klare rutiner, som skaper en ramme. At vi er forskjellige folk med ulike idéer gjør det likevel forutsigbart for Tine, hun kjenner oss godt, forteller Beate.

Det har vært en stor endring fra livet Tine hadde da hun var i tjueåra.

Egen leilighet

– Tine bodde i et kommunalt bofellesskap fra hun var 22 til 28 år. Det var en krevende tid for henne. Hun ble introvert og utagerende. Jeg vil si at hun ble institusjonsskadd, forteller Kari, mor til Tine.

Det var høy utskifting blant de ansatte, av tjue ble femten byttet ut i løpet av et år. Da Tine var 29 år fikk hun innvilget startlån og bostøtte fra Husbanken, og kjøpte egen leilighet. Den har to soverom, slik at assistenten kan sove på det ene rommet.

Assistentene har jobba lenge med Tine, fra tre til femten år. De har et godt arbeidsmiljø, og har jevnlige samlinger hvor de blir enige om alt fra arbeidsplaner, til sjampo- og klesinnkjøp.

– Etter et par år i egen leilighet ble Tine trygg igjen, og fant tilbake til sitt gamle jeg, forteller moren.

– Det er kommet brev til deg, sier hun og viser Tine.

– De hadde vel ikke adressen din, siden det kom til hit. Det er takkekort fra konfirmasjonen vi var i.

– Jeg bor alene, sier Tine.

Hun tar av brillene og ser på bildet av den smilende konfirmanten. Dette skal opp på kjøleskapet.

– Der henger det viktigste: Arbeidsplanen og postkort folk sender når de på tur, forklarer moren.

Stabile assistenter

Det at Tine har arbeidsplanen festa med magneter på kjøleskapet, gjør at hun vet hvem av BPA-ene som skal jobbe og når. En vakt varer normalt 48 timer, noe som gjør at 100 prosent stilling tilsvarer ni til ti arbeidsdøgn i måneden.

– For meg er det helt perfekt. Det frigjør tid til å kunne være med barn, barnebarn og min familie i Bergen, forteller Beate fornøyd.

I tillegg er jobben engasjerende.

– Det å bidra til at hun kan leve et likeverdig liv er meningsfullt. Noen ganger er hun «Frøken Nei», noen ganger «Frøken Ja». Vår oppgave er ikke å være oppdragere, men å motivere og assistere.

– Hun liker å legge puslespill, eller så sykler eller går vi en tur. Hun er veldig glad i å fange Pokémon, så det er ofte noe vi gjør når vi er ute og går.

En BPA er ansatt av vedtakseieren. Det er en person, i dette tilfelle Tine, som har fått vedtak på et visst antall timer assistanse av kommunen. Personen bor hjemme og ha funksjons- eller kognitive nedsettelser. Vedtakseier velger selv hvem som skal være leverandør av BPA-tjenesten. I de fleste kommuner kan man velge mellom kommunal, kommersielle eller ideelle aktører.

Pizza og cola

– Tine er en blid, koselig og sta dame med egne meninger. Det er klart det kan være litt kjekling også. Noen dager vil hun ikke på jobb, da må vi motivere henne til det, sier Beate.

– Vår viktigste oppgave er å assistere henne. Hun kan klare mye selv, og vi skal legge til rette for at hun får det til. Hun velger mat selv, og hun vet også at det skal være sunn og god mat på hverdagene. Det er bare fredag som er pizza og cola-dagen. Det vet hun, det gleder hun seg til, og er en god innarbeidet rutine hos henne.  

Det kan også være en krevende jobb.

Givende

– Du må takle alenetid, du har ingen andre kollegaer å snakke med. Det kan være litt ensomt og man kan få litt nok etter 48 timer med «Ikke jobb i dag. Jeg vil ha cola». Samtidig er det kanskje ikke mer slitsomt enn andre jobber. Det er jo enormt givende å være med å styre mye av dagen sammen med Tine, og se at hun lever et likeverdig liv og får utfolde seg, oppsummerer Beate.