Kollektivet – veien til selvstendighet

Overgangen fra en trygg tilværelse med en SOS-mor som tar vare på alt, til et selvstendig voksenliv i Angola, kan virke overveldende for de fleste. For å lette denne prosessen får de unge som har vokst opp i SOS-familiehusene muligheten til å bo i kollektiv i noen år. Her lærer de å stå på egne bein før de tar fatt på voksenlivet fullt ut.

15.10.2024 av Ingvild Hunsrød
Sist oppdatert: 15.10.2024

Fire jenter deler en leilighet

Fagforbundets delegasjon til barnebyen i Huambo møter fire jenter, i alderen 17 til 19 år, som deler en leilighet mens de går på videregående skole. De forteller at skoleløpet er fire år langt, og for å få fagbrev innen sine respektive yrker, må de gjennom et ekstra år som lærling.

Det er en livlig og sjarmerende gjeng som tar imot oss i leiligheten sin. Kanskje litt nervøse for å få besøk av en hel delegasjon fra Fagforbundet, men de deler villig erfaringene sine fra skolegangen. Aurora, som går siste året på sykepleierlinjen, er litt usikker på hva fremtiden vil bringe, men har planer om å studere videre på universitetet.

Romkameraten hennes, Arlinda, går også på sykepleierlinjen, men har andre planer. – Jeg vil bli fysioterapeut, sier hun, og legger til at hun ønsker å hjelpe mennesker med å gjenvinne førligheten etter sykdom eller skader. Studieløpet for fysioterapeuter er på fire år, og hun drømmer om å starte sin egen klinikk etterpå.

Ville ikke flytte fra SOS-moren

Alle jentene har vokst opp med en SOS-mor, som de har hatt et nært forhold til i mange år. Ingen av dem var opprinnelig spesielt ivrige etter å flytte inn i kollektivet. – Jeg ville ikke flytte fra SOS-moren min, for jeg er veldig knyttet til henne, sier Emilia. Hun innrømmer at det var tøft i starten, men etter hvert har det blitt en god opplevelse for dem å smake på det selvstendige livet. – Nå handler vi mat og tar vare på oss selv, forteller jentene.

Ville ikke flyttet tilbake

– Hvis dere hadde hatt muligheten, ville dere flyttet tilbake til SOS-moren deres? Svaret fra jentene er et rungende nei. Det er tydelig at friheten og det selvstendige livet har overtatt for tryggheten de fant hos moren.

En utdannelse er ikke nok

Emilia studerer bioingeniørfag, men drømmer også om å starte sin egen skjønnhetsklinikk for å finansiere studiene og klare husholdningsbudsjettet. Det er nødvendig å ha flere ben å stå på i Angola, forklarer hun.

De unge blir oppfordret til å lære ulike ferdigheter ved siden av den formelle utdannelsen. På den måten blir de bedre rustet til å møte et uforutsigbart arbeidsmarked. – Hvis jeg ikke får jobb som bioingeniør, kan jeg kanskje tjene penger på hobbyen min, sier hun.

Hjelper hverandre med å stå opp om morgenen

Den yngste av jentene, Christina, har akkurat begynt på lærerlinjen på videregående. Hun har en sterk interesse for språk og grammatikk, og drømmer om å åpne sin egen barnehage.

Når vi spør hvordan det går med å komme seg opp om morgenen, ler jentene. – Jeg kunne gjerne sovet lenger, og syns det er vanskelig å stå opp av og til, innrømmer Christina. Heldigvis hjelper de hverandre, og morgenfuglene sørger for at alle rekker skolen i tide.

Fakta om leilighetene for ungdommer og unge voksne

• Overgangsordning fra å bo i barnebyen og flytte ut i lokalsamfunnet.
• Det er mye kriminalitet blant unge i Angola, leilighetene er plassert i tryggere områder i Huambo.
• Ungdommene og unge voksne får bo i kollektiv mens de studerer
• Det gjøres løpende vurderinger om når tiden er inne for å flytte ut.
• Det bor ikke mer enn fire ungdommer sammen om gangen for å hindre institusjonsfølelsen.