Fagforbundet etterlyser tydeligere ansvar for prioriteringer i kommunens helsetilbud
Veilederen har vært sendt på høring i alle fylker. Det er påpekt i et av innspillene at veilederen ikke gjør det klart hvem som skal ta vurderingene av behovet til innbyggerne. Der kan det være rom for å gjøre den mer tydelig.
18.11.2024
av
Ingvar Skjerve, rådgiver i Fagforbundet
Sist oppdatert: 18.11.2024
Veilederen beskriver klart og tydelig hvordan vurdering skal gjøres i henhold til prioriteringskriteriene, men hvem som er involvert i prioriteringer i hvilke situasjoner behandles ikke i særlig grad i kapitlet retta mot helsepersonell. Dette er selvfølgelig komplekst, men det ville gjort veilederen enda mer anvendelig om den sa noe om selve vurderingsprosessen og eksemplifiserte når veilederen kommer til nytte for yrkesgruppene.
Utkastet til veileder sier: «Prioriteringer i helse- og omsorgstjenesten kan innebære å tilby tiltak og tjenester av samme kvalitet, men ved hjelp av færre ressurser. Det kan òg innebære bruk av færre ressurser og redusert kvalitet på tiltaket og tjenesten. Ofte vurderes det om et tiltak eller en tjeneste skal tilbys eller ikke, om det finnes alternative måter å utforme tiltaket eller tjenesten på, om man kan gi flere ressurser til et tiltak eller en tjeneste og færre til andre.»
Det ville styrket veilederens anvendelighet for helsepersonell om den gjorde det tydelig hvilke vurderinger og prioriteringer, eventuelt hvilke vurderingssituasjoner den i hovedsak retter seg mot.
Prioritering i helse og omsorgstjenesten kan ikke ses uavhengig av tilgang på ressurser og personell. Prioriteringsveilederen er ment å være til hjelp blant annet for å håndtere ressurssituasjonen, hvilket gjør konteksten prioritering skal foretas i viktig. Slik Fagforbundet ser det er dette faktorer som påvirker vilkår og rammebetingelser for å kunne gjøre prioriteringer i tråd med prioriteringskriteriene:
- Rett kompetanse på rett plass. Vurderinger og prioriteringer i et pasientforløp må i stort og smått gjøres ut ifra den tilgjengelige kompetansen, både i den forstand at helsepersonell må prioritere ut ifra sitt arbeidsfelt og kompetansenivå, og at hva slags kompetanse man har tilgjengelig, og hvor godt man bruker denne kompetansen, vil spille inn på prioriteringer. Å ha god nok kompetanse tilgjengelig forutsetter heltidskultur, tilstrekkelig bemanning, helsefremmende arbeidstidsordninger og systematisk oppgavedeling og kompetanseplanlegging.
- Det er en politisk prioritering at folk skal kunne bo så lenge de ønsker i eget hjem. Dette har selvfølgelig også konsekvenser for prioritering.
- Oppfølging og utarbeidelse av vedtak. Selv om prioriteringskriteriene alltid skal ligge til grunn, vil vedtak fra for eksempel bestiller-kontor ofte styre helsepersonells beslutninger i det daglige.
- Helhetlig pasientforløp sett i sammenheng med omsorgstrapp/innsatstrappa
- Digital samhandling mellom tjenestenivåer og tjenestegrener. Pasientinformasjon er det man gjør prioriteringer på grunnlag av, og alle som er involvert i en pasients forløp bør ha tilgang til samme informasjon, i den grad det er relevant for vurderinger som skal gjøres.
- God og tydelig ledelse. I sektoren er ledelse som eget fag tidvis undervurdert. Det er bra å ha ledere med helsefaglig bakgrunn, men særlig det å kunne gjøre gode prioriteringer og følge dem opp, krever ledelseskompetanse.
- Fragmentering av tjenestene gjør prioritering mer krevende. Stort innslag av for eksempel kommersielle aktører kan bidra til slik fragmentering. Stillinger egna til å styrke samordning, som for eksempel helsekoordinatorer, kan være et nødvendig tiltak uavhengig av innslaget av private aktører.
- Spesialisthelsetjenestens økonomiske rammer og prioriteringer får konsekvenser for kommunehelsetjenesten.
Det bør i den videre behandlingen vurderes om disse faktorene er tatt tilstrekkelig hensyn til i utarbeidelsen av veilederen, dersom den skal bli et faktisk redskap for å sikre gode prioriteringer i tråd med prioriteringskriteriene i den kommunale pleie og omsorgssektoren.