Felles front mot fallende organisasjonsgrad

Skal Norge fortsatt ha et fagorganisert arbeidsliv, må både arbeidsgiver, arbeidstaker og staten vurdere mulige virkemidler, skriver Fafo-forsker Kristine Nergaard.

20.04.2018 av Kristine Nergaard, Fafo
Sist oppdatert: 06.02.2019

Sett utenfra har Norge høy og stabil organisasjonsgrad. Mens mange vestlige land har opplevd et kraftig fall, har den norske organisasjonsgraden ligget mellom 49 og 57 prosent i hele etterkrigstiden. Det er likevel grunn til bekymring. Fallende organisasjonsgrad rammer i hovedsak privat sektor. Mens om lag 80 prosent av ansatte i offentlig sektor er medlemmer i en fagforening, er tilsvarende andel under 40 prosent i privat sektor.

Endringer i arbeidsmarkedet er en viktig del av forklaringen. De store industriarbeidsplassene, der nesten alle var organiserte, utgjør en stadig mindre andel av sysselsettingen. Innenfor bygg og anlegg er det færre fast ansatte. De som er leid inn på midlertidig basis er oftere enn før fra selskaper i Polen eller Baltikum. På restauranter og i butikker utgjør studenter og skoleelever en markant del av arbeidsstokken. Disse er krevende å nå med et medlemskap.

Hva så med holdningene? Tall fra Arbeidslivsbarometeret viser at om lag 40 prosent av de uorganiserte er positive til medlemskap. Andelen er klart høyest blant de unge, og interesse for et medlemskap går sammen med støtte til fagforeningenes rolle og funksjon i arbeidsmarkedet.

Ikke alle mener fagforeninger er en god ide! Noen mener at fagforeningene ikke ivaretar deres interesser, mens andre svarer at de er prinsipielle motstandere. Fagorganisering befinner seg fortsatt i et politisk og ideologisk spenningsfelt.

Noen trekker også fram at unge ikke tør å organisere seg. Samtidig viser Fagforbundets ungdomsbarometer at kun to prosent begrunnet dette med motvilje fra arbeidsgiver.

Hva kan så arbeidstakerorganisasjonene gjøre? Synlighet og individuelle medlemsgoder kan spille en rolle, samt å være aktiv på studiesteder. Men det er tradisjonell organisasjonsbygging som har effekt over tid.

Våre undersøkelser viser at arbeidstakerne fortsatt organiserer seg når de kommer på en arbeidsplass med fagforening, tillitsvalgte og tariffavtale. For fagbevegelsen er dermed det viktigste å styrke tilstedeværelsen i form av aktive klubber og synlige tillitsvalgte.

Et annet spørsmål er om det er mulig å få drahjelp fra arbeidsgiversiden. Selv om norske arbeidsgivere gjentatte ganger har utrykt bekymring for en fallende organisasjonsgrad, ser vi få konkrete tiltak for å øke antall tariffavtaler.

Myndighetene kan også bidra med mer enn pene ord. Det enkleste virkemidlet er størrelsen på skattefradraget for fagforeningskontingenten. En studie fra Institutt for samfunnsforskning viser at uten fordoblingen av skattefradraget tidlig på 2000-tallet, ville organisasjonsgraden vært tre prosentpoeng lavere i dag.

Den norske arbeidslivsmodellen er fundert på et trepartssamarbeid og på sterke parter. Gitt at det er alvor bak bekymringene for modellen, må alle tre partene være villige til å vurdere virkemidler som bidrar til at det blir flere arbeidsplasser som har tariffavtale og tillitsvalgte. Det er forutsetningen for at Norge fortsetter som et land med gode partsforhold og et organisert arbeidsliv.