Vil de private til livs

Ungdommen som er siktet for å ha tent på barnevernsboligen han bodde på i Tønsberg, ble sendt til institusjonen av Fredrikstad kommune.

Som Klassekampen avdekket mandag, kom ungdommen rett fra tvangsinnleggelse på en psykiatrisk avdeling til den kommersielle institusjonen, drevet av Humana.

Torunn Anita Sporsheim, som er leder i undersøkelsesteamet i barnevernstjenesten i Fredrikstad, og barnevernsleder Ingrid Helen Blindheim, mener de ikke kan kommentere enkeltsaken. På generelt grunnlag sier Sporsheim at kommersielle institusjoner ofte brukes når kommune og stat ikke har mer å gi.

– Hvis Bufetat ikke finner plass til ungdom som «sprenger seg ut» – som har andre utfordringer, for eksempel psykiatri, sliter de litt. Da må de finne andre, kanskje private aktører, som stabler om institusjonen raskt, sier Sporsheim.

– Det er i de vanskeligste tilfellene man bruker private?

– Ja, det har gjerne blitt sånn.

– Ansvarsfraskrivelse

Tendensen bekreftes av klubbleder i Humana Trond Mellemstrand. Han sier de mest utfordrende ungdommene ofte dumpes på private.

– Vi får inn ungdommene som kommune og stat ikke vil ha lenger. De går i praksis ut på anbud. Det er en systemsvikt, sier han.

Heller ikke Mellemstrand vil kommenterer enkeltsaken. Han sier imidlertid at de ofte får inn ungdommer som nærmer seg myndighetsalder.

– Da har de vært gjennom den offentlige kverna. Kommunen ser at de ikke har flere verktøy. Det er da de går på anbud fram til de er myndige.

– Hva skjer da?

– Da kan de velge om de vil motta hjelp. Mange vil bare ut. De finner du gjerne igjen på et hospits.

– Hvorfor sendes akkurat disse ungdommene til institusjoner som Humana sine?

– Det er en ansvarsfraskrivelse. Det gjør det lettere for det offentlige å kritisere fra utsida, sier Mellemstrand.

Utopiske planer

Den private barnevernssektoren består både av ideelle og kommersielle aktører. Rundt 300 barn er til enhver tid plassert i kommersielle barnevernsinstitusjoner. Mange av dem som kommer inn til en aktør som Humana har en lang historie med sykdom og rus, sier Mellemstrand, som mener de lykkes i noen tilfeller, men det er heller «unntaket som bekrefter regelen».

– Det høres ofte ut som om vi skal frelse disse ungdommene på et halvt års tid. Det er en utopi å tro det. Vi kan skrive handlingsplan om at når han er 18 år, skal han gå på videregående eller være i jobb. Det er ingen realisme i det.

– Følger det offentlige godt nok med på hva som skjer på de private institusjonene?

– Nei, ikke i det hele tatt. De burde vært mye mer inne og kontrollert. Når de er inne, er de opptatt av ungdommen. Det er bra. Men de følger ikke med på forholdene for de ansatte, verken lønn eller sikkerhet, sier klubblederen.

Torunn Anita Sporsheim og barnevernsleder Ingrid Helen Blindheim i Fredrikstad understreker at det er staten, gjennom Helsetilsynet, Bufdir og Statsforvalteren, som fører tilsyn med de private.

– Så dere vet ikke noe om institusjonen ungdommen sendes til? Dere kontrollerer ikke forholdene der underveis?

– Vi kontrollerer ikke, men vi er med på ansvarsgruppemøter og får tilbakemeldinger. Vi har kontakt med saksbehandleren. Det kan skje gjennom SMS-er og litt forskjellig. Det varierer. Men det er kontakt. Og så er det kontakt med foresatte og advokatene deres, sier Sporsheim.

– Hvem bestemmer når og hvordan møtene avholdes?

– Det er vel mer sånn at man treffes i et ansvarsgruppemøte i et visst intervall og hører om hvordan det går. Og hvis noe oppstår, som for eksempel rømning, får vi beskjed om det, sier Blindheim.

– Vi skal følge opp ungdommen uansett. Vi får innsyn i tvangsprotokoller og tilsynsrapporter og får vite når det skjer noe, legger hun til.

Vil ha de private bort

Barnevernslederne sier de helst ville hjulpet alle selv.

– Er det et symptom på mangelfullt tilbud at dere sender ungdom på private institusjoner andre steder i landet?

– Det er her folk bor og lever, og her skal de leve etter at barnevernet er ute av deres liv. Faglig tror jeg en annen ordning enn dagens vil tvinge seg fram, sier Blindheim.

Sporsheim legger ikke skjul på at hun mener systemet med private institusjoner ikke fungerer godt nok.

– Det beste hadde vært om vi fikk utviklet disse tiltakene innenfor det statlige og kommunale. Det kan jeg bare si rett fra hjertet mitt. Hver gang vi ikke får til det, synes jeg det er trist, sier Sporsheim.

– Hvorfor det?

– Jeg tenker at Norge skulle klare å ta vare på de mest sårbare barn og unge innenfor vårt velferdssystem, enten det er statlig eller kommunalt. Jeg synes det er trist at det er rom for private aktører innenfor vårt felt, sier hun.

– De private kommersielle blir stadig større innenfor barnevernet. Gjør det det vanskeligere å følge opp ungdom?

– Jeg tror og håper at det ikke er noen forskjell i vår oppfølging. Men den faglige kompetansen er hvert fall like høy, om ikke høyere, i det statlige-kommunale, der du ikke kan fire på bemanningen. Det er en grunn til at de offentlige ikke kan stable sånne tiltak på 24 timer, som private aktører kan. Du kan lure på hva slags arbeidskontrakter de ansatte har, sier Sporsheim.

– Vi utfyller hverandre

Administrerende direktør Mona Lien i Humana omsorg og assistanse skriver i en e-post at hun ikke kjenner seg igjen i at ungdom «dumpes» på dem. Tvert om gjør Bufetat gode vurderinger, mener hun.

«Men vi ser at ungdom som kommer til oss ofte har store og sammensatte utfordringer», skriver Lien, og legger til at de gjerne skulle hatt mye lenger tidshorisont.

Hun sier bemanningen er kontraktsfestet og vil «skarpt tilbakevise at vi har arbeidsavtaler som ikke er i tråd med lovverket». Lien mener «det offentlige og det private barnevernet utfyller hverandre».