Leserbrev fra Nina Tveit: Når følelser ikke er nok...

I media kommer det frem mange fortellinger om helsesvake eldre og syke mennesker som ikke får en verdig behandling av helsevesenet. Ansatte som gråter når de går hjem fra arbeid fordi de ikke har hatt tid til å gi god nok omsorg. Omsorgsarbeideren som ikke lenger er stolt av tittelen sin for den oppleves som et hån mot det hun ikke har tid til å utføre.

02.01.2015 av Seksjon helse og sosial
Sist oppdatert: 02.01.2015

Dette er fortellinger om følelser og oppslag som ryster og opprører leseren. Men dessverre er ikke følelser målbare i kommuneøkonomien.

Det som er av betydning og som er målbart, er tall på avvik i form av manglende eller ikke utført tjeneste ifølge serviceerklæringen, avvik i legemiddelhåndtering med ulik alvorlighetsgrad og skademeldinger på pasient/ bruker og ansatte.

Innrapporterte avvik er økende, men det dokumenteres på langt nær alle avvik som skjer og da blir tallene mangelfulle. Det er utallige avvik som skjer hver eneste dag som ikke blir dokumentert.  Manglende rapportering betyr nesten det samme som at ting tilsynelatende er OK. Helsepersonell har rapporteringsplikt, og rådmannen og kommunaldirektør ber om tall på avvik, og da er det på høy tid at dette blir en prioritert oppgave som må gjøres.

Økende sykefravær og slitne ansatte er ingen tjent med, men da må også den ansatte rapportere den økte belastningen som en grunn til sykefravær. Den ansatte opplever ofte trusler og vold i form av slag, spark, spytting og kloring og dette dokumenteres for dårlig. Likevel er det skademeldinger som blir talt og som vektlegges som økt belastning. Da hjelper det lite at dette bare snakkes om i overlappingen, for kommunaldirektøren foretar ikke opptelling på vaktrommet over antall som er blitt utsatt for skade på jobb.

Det kan virke hjerteskjærende at det er tall på avvik som skal bestemme kommuneøkonomien, men vi må ikke glemme at bak ethvert dokumentert avvik, finnes en historie om et menneske som har en opplevelse og som ble rammet av avviket. Dette gjelder både den ansatte og pasienten/ brukeren.

Så da blir oppfordringen: STOPP OPP! SI IFRA!

Nina Tveit
Seksjonsleder Helse og Sosial, Fagforbundet Sandnes

(Leserbrevet ble trykket i Sandnesposten 9. desember, 2014)