Min hverdag: Ranveig Hushovd

Under enda en ostehøvelprosess kan det føles som om hverdagen som hovedtillitsvalgt går på yrkesstoltheten løs.

21.01.2010 av Christine Dancke
Sist oppdatert: 24.09.2018

– For 15 år siden, da jeg ble ansatt som hjemmehjelp i Svelvik kommune, hadde jeg tid til å hjelpe til med juleforberedelsene til de jeg besøkte. Jeg husker at jeg skrev pakkelapper og hang opp julegardiner, men slikt er det dessverre ikke tid til lenger. Til tross for at det i 2010 er like mange hjem og mennesker som skal besøkes, er tida hos hver enkelt blitt betydelig mindre og det er knapt tid til det helt nødvendige renholdet.

– Som hovedtillitsvalgt har jeg en sentral rolle når det nedbemannes i Svelvik kommune. I budsjettprosessen før jul skulle kommunen nedbemannes med 30 årsverk. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men til sammenligning tilsvarer det 300 årsverk i en stor kommune som Drammen. Tilbudene begynner å bli merkbart dårligere nå som ostehøvel-metoden er brukt i en årrekke. For mange ansatte har dette ført til en konflikt der de på den ene sida ikke ønsker for eksempel å legge ned en skole, men på den andre sida er lei av mangelen på endring. Mangelen på tid og en stadig følelse av dårlig samvittighet går på yrkesetikken og yrkesstoltheten løs. Jeg spør meg om dette er i tråd med arbeidsmiljøloven – tenk på de som ikke engang vet om de har en jobb å gå til etter at budsjettforhandlingene er ferdige?

– Med dette som bakteppe er det kanskje noen som lurer på hvorfor jeg og andre velger å jobbe i kommunen overhodet. Det skyldes at det heldigvis er mye annet som gjør arbeidshverdagen verdifull. Innbyggerne, elevene, beboerne, pårørende, eldre, nyfødte, flyktningene, SFO-barna og ikke minst kollegene mine overskygger tunge budsjettforhandlinger og nedskjæringer. Vi kommuneansatte trenger forståelse for at tjenestetilbudet i kommunen reduseres som følge av politiske beslutninger, men lover å gjøre vårt ytterste for at de tjenestene som fortsatt er igjen holder høy kvalitet, sier Ranveig Hushovd.