Kommunereform del 2 – mer «tannkrem ut av tuben»?

Målet til dagens regjering er å iverksette mange store endringer i det norske samfunn som vil være umulig å reversere med et nytt politisk flertall. Jeg vil rette søkelyset på de gjennomførte reformene i kommuner og fylker.

15.11.2020 av Unni Hagen, spesialrådgiver i Organisasjonsavdelingen
Sist oppdatert: 12.02.2021

Begge er omstridt, og er ingen suksess. Reformene mangler demokratisk forankring, og har vært drevet fram av et ønske om sentralisering.

Med kommunereformen ble mange kommuner sletta fra kartet. Etter siste vedtak i stortinget høsten 2017 var 119 kommuner blitt til 47. Mange sammenslåinger ble gjennomført på tross av folkeviljen. I tillegg er antall fylker redusert til elleve, som følge av tvangssammenslåing.

På folkemøter hvor jeg deltok med Fagforbundets budskap om å basere seg på fakta, frivillighet og folkeavstemninger, var skepsisen i lokalbefolkningen stor. En viktig kvalitet med norske kommuner er at avstanden mellom innbyggerne og politikerne er liten. Med kommunereformen stod dette på spill. Faktagrunnlaget til regjeringa om at stort er bedre, var faglig tynt. De fikk god drahjelp til reformen fra NHO. Større kommuner ville gi bedre mulighet til privatisering.

Hvordan har det gått tre år etter at de nye kommunene var en realitet? Flere av de sammenslåtte kommunene styrer nå mot store kutt i tjenestetilbudet. Mange melder at de må spare flere titalls millioner. Dette går ut over tilbudet, og står i kontrast til forsikringene om at bare kommunene ble større, så ville økonomi og tjenestetilbud bli både mer robust og bedre.

Likevel vil kommunalminister Nicolai Astrup ha flere sammenslåtte kommuner. Mange flere. Kommunereformen, del to, er på trappene.

Erkjennelsen av hvor viktig kommunene og distriktspolitikken er for bosetting, arbeidsplasser og folkestyret øker. Her spiller nok konsekvensene av all sentralisering med Solberg-regjeringa inn. I tillegg har koronapandemien vist oss styrken med mange små og mellomstore kommuner.

I flere av de nye kommunene og fylkene ulmer det på grasrota. Det organiseres aksjonsgrupper og facebookgrupper for en annen utvikling. Sammenslåingen av Finnmark og Troms er fortsatt i spill. Også i nye Viken fylke er motforestillingene store.

Hvorfor fortsetter denne politikken? Svaret er enkelt. Solberg-regjeringas politiske mål er å privatisere mest mulig av offentlig sektor. For å få dette til må tjenestene sentraliseres. Bare da blir de lønnsomme for private aktører.

Er tannkremen ute av tuben for godt? Nei, det regjeringa gjør i håp om at det skal være umulig å endre, kan reverseres. Dette er politiske valg. Når reformer bidrar til at alle taper, og tilliten og den norske modellen svekkes, da våkner engasjementet og kampviljen. Den norske folkesjela er grunnleggende sosialdemokratisk når det gjelder. Et gryende distriktsopprør kan sette standarden for en annen retning.

Vi trenger å fornye politikken for framtidas Norge. Skal tilliten til den norske modellen styrkes, må offentlige tjenester og offentlig forvaltning forvaltes, styres og drives i offentlig regi.