Er kommunen din beredt på en krise?

Blant våre myndigheters aller viktigste oppgaver er å forebygge kriser og håndtere dem når de likevel inntreffer. Nå øker truslene, mens beredskapen svekkes. I et system hvor det er viktig å telle og måle vil forebyggende arbeid tape fordi ulykker som ikke skjer og epidemier som ikke oppstår, ikke er så enkle å telle. Sammen med en rekke andre fagforbund, skriver Fagforbundet om hvordan vi best kan ivareta folks trygghet i det daglige og i en mulig krisesituasjon.

12.09.2019 av KJERSTI BARSOK (leder i NTL) | METTE NORD (leder i Fagforbundet) | EGIL ANDRÉ AAS (leder i LO Stat) | ARE TOMASGARD (LO) OG TORBJØRN BONGO (leder i Norges offisers- og spesialistforbund)
Sist oppdatert: 12.09.2019

Innlegget sto på trykk i Romsdals budstikke 12. september

Kommunene har et stort ansvar for å sikre og ivareta befolkningens sikkerhet og trygghet i det daglige og i en mulig krisesituasjon. Kommunen skal på tvers av sektorer redusere risiko for tap av liv eller skade på helse, miljø og materielle verdier. Forebygging og beredskap er utakknemlige oppgaver for politikere på valg. Det er ingen som ser krisene som ikke oppstår. Men når uhellet er ute merker vi beredskapen godt. Trusselbildet rundt oss er i endring, og preges blant annet av klimaendringer, ny teknologi og den geopolitiske utviklingen i verden. Klimaendringer gir mer ekstremvær og kan svekke vår matsikkerhet og infrastruktur. Ny teknologi gir nye trusler som hacking, lekkasjer av sensitiv informasjon og manipulasjon av den offentlige debatten. Det er flere utviklingstrekk i dagens Norge som gjør oss urolige for hvordan vi kan håndtere kriser om de oppstår.

Lokal tilstedeværelse svekkes

Det første er sentralisering. Det har over tid i Norge oppstått en fortelling om at sentralisering er effektivt og nødvendig for å samle kompetanse og sikre stordriftsfordeler. Problemet er at lokalkunnskap og tilstedeværelse er vanskelig å flytte på, og oppgavene overfor befolkningen er de samme. To tredjedeler av Norges befolkning bor utenfor de fem største byene. En helt sentral del av vår lokale kriseberedskap er brann, politi og helse.

Som følge av sentralisering av både politi, sykehus og ambulansetjenester, er brann- og redningstjenesten mange steder de eneste som er tilstede lokalt. Dermed er det ofte slik i norske kommuner at brann- og redningsmannskap må utføre politi- og ambulanseoppgaver. Brann og redningsmannskap rykker ofte ut i akutte situasjoner for å yte førstehjelp før ambulansetjenesten overtar, de driver trafikkdirigering, passivisering av voldelige personer, og håndterer husbråk. Når kommunen må ta ansvar for oppgaver helseforetakene egentlig skulle gjøre, blir det økte kostnader og andre uløste oppgaver i kommunen. Vi kommer ikke utenom at mange oppgaver rett og slett må utføres der folk bor.

Mål- og resultatstyring kan svekke tjenestene

Det andre problemet er mål- og resultatstyring der finansiering og rapportering følger strenge krav til hva som skal gjøres og hvordan. Vi vet at samspill mellom ulike etater og ulike nivåer er grunnleggende for vår beredskapsevne. Da er det viktig at den enkelte etat og styringsenhet har mandat og handlingsrom til å gjøre selvstendige og kloke valg i en krisesituasjon.

Rapporten fra 22. julikommisjonen viste til hvordan deler av målstyringen i Politiet førte til flytting av fokus til det som er enkelt å måle. Taperen ble helheten. Denne utviklingen er et problem. God forvaltning og god beredskapsevne handler dessuten ikke bare om å håndtere krisene som oppstår, men også gjøre det man kan for å hindre at de skjer. I et system hvor det er viktig å telle og måle vil forebyggende arbeid tape fordi ulykker som ikke skjer og epidemier som ikke oppstår, ikke er så enkle å telle.

Mål- og resultatstyring (MRS) er godt ment. Alle vil ha bedre resultater for pengene. Likevel blir det stadig tydeligere at MRS ikke oppfyller sitt løfte om en bedre offentlig sektor. Tvert imot kan styring etter måling pervertere egentlige mål, stjele tid fra kjerneoppgaver til rapportering - og i verste fall redusere måloppnåelse. En av innvendingene har vært at prinsippene i for stor grad ser på arbeidskraft som bare summen av enkeltprestasjoner og undergraver tilliten til fagfolk som drives av å gjøre en god jobb - en viktig styrke i norsk arbeidsliv og forvaltning.

Oppsplitting gir dårlig kontroll

For det tredje, og i forlengelsen av å bringe markedslogikken inn i offentlig sektor, splittes offentlige oppgaver opp i stadig flere enheter. Mest ekstremt har vi sett det den siste tiden i jernbanesektoren. Når mange har ansvar for hver sin del men ingen tar vare på helheten, kan livsnødvendig forebygging og krisehåndtering svikte. Det er lett å forstå at vedlikehold og beredskap i jernbanesektoren og annen kritisk infrastruktur er vanskelig å kjøpe i et marked. Men kontroll på infrastruktur, forsyningssikkerhet for legemidler, materiell, mattrygghet og drikkevann er nødvendig både i en krisesituasjon og i det daglige og må derfor ikke konkurranseutsettes.

Vi har også sett hva som skjer når IKT-tjenester outsources og fremmede aktører får tilgang på helsedata til flere millioner mennesker gjennom Helse Sør-Øst. Offentlige etater som sykehus, NAV, Politiet og Skatteetaten sitter på mengder av data om befolkingen. Vi er trygge på at de passer på personvernet vårt og forvalter dataene i henhold til lovverket. Men om behandling av disse dataene settes bort til utenlandske selskaper, da deler vi kritisk informasjon med aktører som ikke har fellesskapets interesse som sin hovedoppgave.

Både i byene og i distriktene må befolkningen ha tillit til at myndighetene er i stand til både å forebygge og håndtere kriser. Da trenger vi mer faglighet, større lokal tilstedeværelse og flere kjerneoppgaver i offentlig regi. Først da blir målet med politikken ikke bare mest mulig effektive liv, men trygge og gode liv - for alle.