Innlegg fra en frilanser: Vi er alle enige om at kulturen er verdt å kjempe for, men er vi villige til å betale for det?

Livet som kulturarbeider består som oftest i å halse etter neste oppdrag, gjøre seg så smidig og fleksibel som mulig og nesten alltid ligge etter med regninger. Les filmfotograf Signe Pahle sine tanker om den alvorlige situasjonen kultur-Norge står i.

26.03.2020 av Signe Pahle, filmfotograf, gründer og frilanser.
Sist oppdatert: 21.04.2020

Jeg tror at mange har en forestilling om kunstnerlivet som glamorøst, meg selv inkludert. Jeg har tenkt at her er det mye glam. Kaviar, champagne, østers. Rett og slett et liv i sus og dus. At dansernes grasiøse svev på scenen på en måte også beskrev deres økonomiske situasjon. Virkeligheten er en helt annen.

Sitat fra Kulturminister Abid Raja i Morgenbladet 18. mars 2020

Det har aldri vært særlig mye av verken kaviar, østers eller champagne i mitt liv.

Livet som kulturarbeider består som oftest i å halse etter neste oppdrag, gjøre seg så smidig og fleksibel som mulig og nesten alltid ligge etter med regninger. Når hele det norske kulturlivet nå settes på prøve som aldri før, må vi forberede oss på at deler av kulturtilbudet slik vi kjenner det i dag, vil være borte for alltid når krisen er over.

Siste 20 årene har bestått av omstilling

I filmbransjen, der jeg kommer fra, var det frem til 2001 Norsk Film AS som i hovedsak regjerte. I Filmparken på Jar, etablert 1932, var det ansatt snekkere, malere, lysfolk, sminkører, kostymører omtrent som på et teater i dag. Da Norsk Film ble avviklet startet en prosess som førte til at vi i dag befinner oss i en situasjon hvor store deler av norsk filmproduksjon er flagget ut grunnet ulike finansieringsmodeller og alle de kreative og skapende er frilansere hvor det knapt finnes faste stillinger. De siste 20 årene har bestått av mye omstilling av en liten bransje.

I tillegg til nedleggelsen av Norsk film, har flere institusjoner blitt lagt ned og bedrifter flyttet utenlands. Det finnes noen faste stillinger i forvaltning, undervisning og administrasjon, men majoriteten av kreative og skapende arbeidsfolk lever med usikkerhet om inntekt, pensjon og forsikring. Det er heller ikke alltid selvvalgt å leve slik, det er innrettet på denne måten etter flere tiår med politisk vilje i denne retningen.

Kulturlivets virkelige vesen som skapende

Det er fantastisk, men ikke overraskende å se hvordan kulturlivet nå mobiliserer, oppfordrer til solidaritet og skaper nye digitale arenaer for formidling av kultur. Det er inspirerende å se hvordan musikere nå spiller konserter både på Facebook og balkonger. Brakkesyke 2020 og Digitalscenen på Facebook og andre tilsvarende tiltak, bekrefter kulturlivets virkelige vesen som skapende, problemløsende, fleksibelt og med en genuin vilje til å formidle kultur til folket.

Men det redder ikke den økonomiske situasjonen. Vi har ikke infrastruktur på plass for inntjening i denne formen, og publikums betalingsvilje for nye løsninger tar tid å etablere.

Er vi villig til å betale for det?

Av de ulike kunstnerforbundene og kulturlivets fagforeningers oppgaver, er det å regulere inntektsstrømmene, tariffer, vederlagspenger og honorarer en av de viktigste. En annen viktig oppgave er å påvirke politikken til å endre det som ikke fungerer.

Vi er alle enige om at kulturen er verdt å kjempe for, men er vi villige til å betale for det?

Selv om enkelte artister og utøvende nå er løsningsorienterte og finner nye veier til publikum, sitter fremdeles lysteknikere, sminkører, scenografer og annet kulturpersonell uten mulighet til å utføre faget sitt. Vi vil mest sannsynlig i nær fremtid oppleve at teatre, konsertlokaler, kinoer og alle samlingssteder for betalingsvillige publikummere som normalt holder økonomien i gang, vil forsvinne. Flere norske filmer hadde nylig premiere, men med stengte kinoer faller hele inntekstgrunnlaget bort. Med stengte teatre står hundrevis uten arbeid. Festivalsommeren 2020 vil kanskje ikke bli noe av i det hele tatt.

I all hovedsak (under)finansiert

Det norske kulturlivet er i all hovedsak (under)finansiert med en kombinasjon av ulike offentlige tilskuddsordninger, stipender og publikums betalingsvilje.

Majoriteten av tilskuddsordningene er prosjektbasert, og det finnes lite midler til drift som på sikt kan bygge opp en økonomisk buffer.

Faste ansettelser er et ideal, men det ville begrenset store deler av underskogen i norsk kulturliv ved kun å ha faste ansettelser, og ville ført til et svært begrenset tilbud til publikum. Selvsagt er det mulig med løsninger som SKUDA (Skuespiller- og danseralliansen), hvor fast ansettelse fungerer som en formalitet for utøvende som i praksis fremdeles er frilansere og selvstendige.

Flere yrkesgrupper kunne ha godt av tilsvarende løsning, alternativt samle seg i et aksjeselskap. Men fordi det sjelden finnes driftsmidler til denne løsningen, uteblir dette som alternativ for de fleste. Mange er også i en konkurransesituasjon om de samme jobbene, og lojalitetsprinsippet blir satt på prøve i et konkurransepreget kulturliv.

Kan krisen lære oss noe?

Situasjonen vi befinner oss i nå, vil forhåpentligvis fungere som avslørende for et økonomisk ustabilt kulturliv, og kanskje vil det på sikt føre til andre løsninger og tiltak. Kanskje lærer denne krisen oss at vi må rydde opp i den økonomiske infrastrukturen for kulturlivet en gang for alle.

I mellomtiden får vi nyte de kreative kreftene der ute som leverer som normalt, mens vi vippser over noen kroner i solidaritet.

Nok til østers, kaviar og champagne blir det nok ikke.