Konservativ politikk rammer sårbare mennesker

Fagforbundet kjemper en innbitt kamp for den norske velferdsstaten. Vi mener at alle har krav på et anstendig liv, et trygt arbeidsliv og gode offentlige tjenester.

13.07.2018 av Mette Nord
Sist oppdatert: 13.07.2018

Vi ser at land etter land som får konservativt styre, bygger ned velferdsordningene. De innfører skattekutt til de rikeste og næringslivet, samtidig som de reduserer offentlige budsjetter. Fattigdom og økte forskjeller er resultatet. I England har innstramminger de siste åtte-ti åra gjort livet vanskelig for mange.

Cameron satt fart på nedbygginga

Da David Cameron fra det britiske konservative partiet ble valgt til statsminister i 2010, bare to år etter utbruddet av finanskrisa, skjøt innstrammingene fart. Offentlig sektor ble redusert med flere hundre tusen ansatte og utgifter til støtteordninger for innbyggerne ble sterkt svekket. Siden den gang har nedbygginga av det engelske velferdssamfunnet gått så fort og rammet så hardt, at mange mener at selv ikke Margaret Thatcher hadde klart å gjøre det samme.

Mer enn 100 000 er fattige i Liverpool

I følge en artikkel i amerikanske New York Times (28.5.18) minner England nå mer om USA enn om de andre vesteuropeiske landene når det gjelder det sosiale sikkerhetsnettet. Avisa har vært i industriområdene nordvest i England, blant annet i Liverpool. Her regnes omtrent en fjerdedel av byens befolkning på 460 000 som «offisielt» fattige. De offentlige institusjonene som skal ivareta innbyggerne har fått kraftige økonomiske kutt. De har blant annet kutta i psykisk helsehjelp og hjemmehjelpstjenester. Penger satt av til boligstøtte er redusert med 23 prosent siden 2010.  Det er blitt dårligere akuttilbud og legevakttjenester fordi budsjettene til den nasjonale helsetjenesten har vært fryst i mange år.  

De fattige behandles dårlig

Velhavende briter fortsetter å være de i verden som har det best, mens de fattige, de funksjonshemmede, de gamle og de arbeidsløse utsettes for uverdige møter med byråkratiet for å få, og beholde støtta fra det offentlige. Avisa forteller historien til en 31 år gammel alenemor. Hun har ansvaret for to barn og lever på trygd. I tillegg får hun noe støtte for å ta seg av den pensjonerte faren som er ufør. Familien har ikke mye å leve for, men de klarte seg. Helt til hun en dag fikk et brev hvor hun ble anklaget for å ha en samboer og at hun derfor ble etterforsket for bedrageri. Alenemora fortalte at dette ikke var riktig, men mens etterforskningen pågikk, tok de fra henne trygden. Hun hadde ikke råd til å betale for strøm, og etter åtte uker ble den slått av. Det var vinter og familien gikk til sengs før sju om kvelden for å holde på varmen.

Forsvarer politikken som rammer de sårbare

New York Times, og andre medier forteller liknende historier. Om folk som ikke får støtte, eller blir fratatt støtte de har hatt i årevis, for på ny å måtte bevise sin diagnose og manglende evne til å jobbe. Konservative politikere forsvarer innstrammingene med underskudd og voksende gjeld. Særlig ille er det at samtidig med reduserte offentlige budsjetter, innførte de skattekutt for næringslivet og de rike.

Hva har dette med norske forhold å gjøre

Foreløpig er vi heldigere stilt enn våre engelske naboer. Olja og oljefondet gjør oss til et av verdens rikeste land. Forvaltningen av ressursene og fordelingen av inntektene gjør nordmenns personinntekt til verdens høyeste (Verdensbanken/NRK 2.2.18) I tillegg har vi et arbeidsliv som bygger på trepartssamarbeid og nasjonale tarifforhandlinger. Det norske samfunnet har vært preget av en god balanse mellom skatteinntekter og utgifter til velferdstjenestene.  Dette er den norske modellen, men Fagforbundet advarer nå mot tendenser som setter denne samfunnsstrukturen i fare.

Regjeringspartiene gjør som engelske konservative politikere

Da Høyre og FrP gikk til valg i 2013, lovte de store skattekutt og hevdet at skattekutt ikke ville føre til dårligere velferdstjenester. Som i England er det næringslivet og de rikeste som har fått mest, mens vanlig familier knapt kan merke skattekuttene. Men de merker godt at avgifter og egenandeler i samme periode har økt med rundt 6 milliarder kroner. Fordi disse avgiftene utgjør en relativt større andel av deres kjøpekraft. 

Kutter støtte til de mest sårbare

Nå, 25 milliarder skattekuttkroner fattigere, er de samme politikerne bekymret for gapet mellom skatteinntekter og utgifter til offentlige tjenester. Likevel, statsminister Erna Solberg nevner aldri de store skattekuttene som årsak til at inntektene ikke holder tritt med utgiftene. I stedet framstilles offentlig sektor for dyr, ineffektiv, umoderne og stor. Den er ikke bærekraftig, mener regjeringen. For å innføre enda flere skattekutt, reduserer de støtteordninger til multifunksjonshemmede, kronisk syke og trafikkskadde. De kutter barnetillegget til uføre, kutter i voldsoffererstatningen, feriepengene til arbeidsløse og flere andre smålige kutt.

Fagforbundet sier ikke at vi har engelske tilstander, men vi ser en skattepolitikk og en utbredt mistro til offentlig sektor som vi på sikt er er redd for vil føre til noe av det samme.

Debattinnlegget er, i redigert form, på trykk i Dagbladet 13. juli 2018.