Klimatrusselen – grunner til håp?

Nordmarka virker ikke. Dette var tittelen på et avisoppslag i Dagens Næringsliv vinteren 2015. Ikke var det skiføre, ikke var det is på vannene, og langs veiene og på stiene var det bare hålke, skriver Silje Ask Lundberg, fungerende leder i Naturvernforbundet.

31.08.2016 av Silje Ask Lundberg, fungerende leder i Naturvernforbundet
Sist oppdatert: 11.10.2016

Mer nedbør, mer fare for flom og ras – bli vant til det. Manglende skiføre er kanskje en bagatell når vi vet at millioner av mennesker tvinges på flukt som følge av klimaendringene. Konflikten i Syria er ikke skapt av klimaendringene, men den er forsterket av dem. Vannmangelen i landet som en følge av flere års tørke, har gjort det verre.

To-gradersmålet er målet verden satte seg før Paris-toppmøtet i fjor høst. Det betyr at den globale gjennomsnittstemperaturen på kloden ikke skulle bli mer enn to grader høyere enn hva den var før den industrielle revolusjon. Det er en større oppvarming enn vi har opplevd siden forrige istid og fram til i dag. Det slår ulikt ut rundt om på kloden. I nord vil temperaturøkningen bli høyere. Grunnen til det er at isen i dag ligger rundt Nordpolen som en beskyttende kappe. Den hvite overflaten reflekterer sollyset og varmen tilbake. Når isen smelter og vi står igjen med åpent hav, vil mer av varmen tas opp.

Eskimoene på Grønland og inuittene i Canada vil ikke lenger kunne drive sin tradisjonelle høsting av naturen. I Norge vil reinflokkene på Finnmarksvidda få større vansker med å finne mat vinterstid. Mer av nedbøren vil komme som regn og fryse til is, og det er tyngre for reinen å sparke seg gjennom det for å komme til laven, enn løs kald snø.

De store matvareproduserende beltene i verden vil kunne oppleve en dramatisk nedgang i produksjonen. Dette vil gå sterkt utover en allerede hardt prøvet befolkning. Derfor var det avgjørende å skjerpe kllimamålene under klimamøtet i Paris. Det klarte de – nå skal vi gjøre vårt beste for å holde temperaturøkningene på maks 1,5 grader. Den halve graden betyr liv og død for millioner av mennesker på kloden.

Hvert år settes det nye varmerekorder. Det går knapt en måned uten at vi i avisene leser at måneden er den varmeste i historien. Vi får vite stadig mer om klimaendringene – men samtidig øker utslippene.

«Det er et privilegium – men det gir noen nifse perspektiver», sa en av de Dagsrevyen traff på Jæren da de oppsummerte «Væråret» 2014.

Temperaturen i Norge lå i snitt 2,2 grader over normalen. Oslo og Bergen satte nye rekorder med temperaturer som lå 2,2 og 2,3 grader over normalen. Det var ikke den eneste rekorden som ble satt i Oslo. I løpet av en time i fjor sommer øste det ned 46,1 mm nedbør over byen. Gater ble sperret, avløpsrør rant fulle, det var kaos. I Finnmark derimot ble det for første gang registrert tropevarme i august, mens det på Svalbard ble registrert temperaturer som lå 14,5 grad over normalen.

Jorunn, Kyrre, Lena, Mons og Nina. Det er ikke navn på babyer født i Norge i fjor, men navn på uvær som herjet landet vårt. Været i 2014 og 2015 ga oss en forsmak på hva vi har mer av i vente.

Men, de siste årene har ikke vært uten lyspunkt. Over en halv million mennesker gikk i tog høsten 2014, mange dro til Paris i fjor høst for å fortelle våre statsledere: «Action speaks louder than words».

Mange spør oss – hva kan jeg gjøre? Vårt svar er: Engasjer deg. Meld deg inn i en miljøorganisasjon som første skritt, orker du mer kan du bli aktiv. Fortell hva du vil bidra med. Leserinnlegg, vaffelsteking på et møte, skrive innlegg, jobbe fram løsninger, vi trenger alt sammen.

Da vi kom hjem fra Paris, proklamerte olje- og energiministeren at avtalen ikke betydde noe for norsk olje- og gassutvinning. Senere sa samferdselsministeren at Paris-avtalen selvsagt ikke skulle bety redusert veiutbygging. De to største forurensningskildene i Norge, oljen og bilen, skal altså bare ture fram som før. Noen sover, disse noen er våre ledende politikere. Vi må vekke dem.

De siste årene har Fagforbundet og Naturvernforbundet, sammen med andre deler av miljøbevegelsen, fagbevegelsen og den norske kirke, stått sammen i miljøkampen. Krafta vi representerer, gir håp – den blir avgjørende.