Husker noen Farum?

Ulempen er at når man selger kommunens eiendeler og bruker opp alle pengene, vil etter hvert den sure svie melde seg. Forpliktelsene vil være der, selv etter at kassa er tom. En dag er det ikke mer å selge, skriver samfunnskontakt i LO, Wegard Harsvik, i kommentaren.

29.04.2016 av Wegard Harsvik, leder samfunnskontakt og strategisk arbeid i LO
Sist oppdatert: 12.09.2016

Det sløses med millioner av kroner når fellesskapet nå overtar driften av kommersielle sykehjem i Oslo og Bergen, hevder Civita og Kristin Clemet i Dagsavisen 22. april. Det faller Clemet tungt for brystet at rødgrønne politikere nå tar tjenestene tilbake.

Etter kommunevalget oppfyller de rødgrønne byrådene løftene om å ta tjenestene tilbake. Det faller høyresiden tungt for bryste. Se isteden til Østersund, skriver for eksempel Oslo Høyres Claes Arvidsson i VG tidligere i år. Det er ikke første gangen man fra høyresiden løfter fram enkeltbyer og kommuner i utlandet for å drive fram markeder i velferden.

Mange på høyresiden i norsk politikk dro for eksempel på rene pilegrimsreiser til den danske kommunen Farum for å lære. Der mente den karismatiske ordførere Peter Brixtofte at alt unntatt kongehuset, Folketinget og domstolene kunne selges og privatiseres. Fremskrittspartiets ordfører i Os, Terje Søviknes, fortalte begeistret til danske medier om hvordan han skulle omlegge hjemkommunen etter mønster av Farum. En delegasjon fra Fremskrittspartiets beskrev kommunen som «en grønn oase av kreativitet og nytenkning», og «et lite mirakel».

Stortingsrepresentant Ingjerd Schou fra Høyre var en annen som lot seg inspirere. I valgkampen i 2001 ble Farum trukket fram som selve mønstereksemplet. Hennes leserinnlegg lå lenge tilgjengelig på Høyres hjemmeside. Det gjør det ikke lenger. Konsulentselskapet Andersen påtok seg, med bistand fra NHO, å hjelpe norske kommuner til å bli mer like den danske «mønsterkommunen». Antallet tilreisende ble etter hvert så stort at kommunens mirakelpolitikere måtte ansette egne folk for å ta imot alle delegasjonene fra Norge.

Farum hadde da solgt alle sine kommunale eiendommer – også rådhuset. Administrasjonen var redusert fra 220 til 60, så hva skulle man med et stort rådhus når man kunne leie tilbake bare deler av det?

Suksessoppskriften var konkurranseutsetting, såkalt fritt brukervalg og brukerstyring, stykkprisfinansiering og sydentur til pensjonistene. Farum ble som et klassisk pyramidespill, der stadig nye eiendommer ble solgt for å finansiere kommunens drift og ambisiøse satsinger.

Ulempen er at når man selger kommunens eiendeler og bruker opp alle pengene, vil etter hvert den sure svie melde seg. Forpliktelsene vil være der, selv etter at kassa er tom. En dag er det ikke mer å selge – det er bare de kongelige, demokratiet og domstolene igjen.

Så kom den uvegerlige nedturen. De første avsløringene kom Berlingske Tidende i februar 2002, og det fortsatte i ti år, fram til en kommisjon i 2013 la fram en rapport i 16 bind med 12 546 sider. Borgermester Brixtofte ble dømt, for mandatsvik og embetsmisbruk i tillegg til en injuriedom.

Farum kommune ble satt under økonomisk administrasjon av Innenriksministeriet. Hver familie i kommunen måtte helt fram til nylig ut med 11 620 danske kroner i året i ekstraskatt, og resten av Danmarks skattebetalere må betale 1 milliard danske kroner helt fram til 2040 for å få ryddet opp etter skandalen. Farum kommune er et av mange eksempler på steder som løftes fram som vellykkede eksempler på høyresidens privatiseringspolitikk i praksis, for en kortere periode.

Når alle eiendommer er solgt og pengene brukt opp, er perioden som utstillingsvindu over. Og de kommersielle selskapene skal faktisk tjene penger. Da ramler korthuset sammen – enten vi snakker Farum, New Zealand, Nacka, Helsingborg, Stockholm – eller Østersund. Og oppmerksomheten flyttes raskt over til neste fjerntliggende forbilde.