Hva slags flyktningekrise?

Et massivt mediefokus på økt hjelp til flyktningen er bra, men dessverre er ikke alt som skrives like informativt, kommenterer Kathrine Raadim, enhetsleder utland i Norsk Folkehjelp.

17.09.2015 av Kathrine Raadim, enhetsleder utland i Norsk Folkehjelp.
Sist oppdatert: 12.09.2016

For det første omtales situasjonen i mange medier som en «migrantkrise». Men det store flertallet av folk flytter ikke – de flykter. Vi vet at det store flertallet av flyktningene kommer fra en håndfull land med uroligheter, sterk undertrykking, dyp fattigdom eller flere av disse forholdene samtidig.

En tredjedel av flyktningene som kommer over Middelhavet er syrere. De nest største gruppene er eritreere og afghanere. Og ord betyr noe. Dette er ikke i hovedsak mennesker som migrerer til en bedre levestandard. I Norge tror fortsatt en del at en stor andel av de som kommer er bekvemmelighetsflyktninger. Man har ikke mindre behov for beskyttelse fra bomber om man har en Iphone 5 eller 6. Syria var før krigen relativt ressurssterkt. Og for å lykkes i en flukt fra Syria til Europa har man kanskje mer behov for et kommunikasjonsmiddel enn mye annet.

Et spørsmål er om den store økningen nå er en generell flyktningekrise eller en Syria-krise. Antallet asylsøkere som har kommet til Norge særlig fra Eritrea og Afghanistan har riktignok gått opp gjennom 2015. Noen flere kommer også fra Irak. Men den definitivt største økningen er fra Syria. Drøyt hundre kom til Norge gjennom måneden januar, over 800 kom i august. Hadde det ikke vært for Syria hadde nok Europa klart håndteringen av det økte antallet asylsøkere bedre. Det er derfor ingen tvil om at verden må ha større fokus på å få slutt på Syria-krigen.

Det økte antalle flyktninger i kjølvannet av Syria- og Irakkrisen kommer av at Syria-krisen nå er inne i sitt femte år. Mange har nå gitt opp håpet om at verden vil agere og at krisen vil bli løst. Forholdene blir bare verre og verre. 12,2 millioner mennesker i Syria har behov for nødhjelp. Dette inkluderer mer enn 5,6 millioner barn. Mer enn halvparten av sykehusene i Syria er i ruiner eller sterkt ødelagt.

I tillegg blir forholdene i nærområdene verre og verre, over en million syriske flyktninger lever for eksempel under elendige forhold i Libanon. Flyktninger opplever at hjelpen har blitt mindre – og ikke større i Libanon, Tyrkia og Irak. Mange tenker nå at de ikke klarer en vinter til i leirer, eller uten tak over hodet. Vi leser hver dag om flyktningekrisen i Europa. Men den reelle flyktningkrisen er ikke i Europa, den er i Syria og nærområdene. En økt flyktningestrøm skaper også et økt marked for hjelpere som selv overlever på å få andre til Europa, og for kriminelle nettverk. Det skaper en selvforsterkende effekt.

Så hvorfor må Norge ta sin andel? Fordi ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Og hvis alle land i Europa tar ansvar så klarer Europa å håndtere krisen. Vi er langt bedre rustet enn for eksempel Libanon. 380 000 flyktninger i nærområdene regnes som ekstra sårbare og vil ikke få den beskyttelsen de trenger der. Det gjelder alvorlig syke, torturoverlevende, lesbiske og homofile, en del politisk forfulgte og enslige mindreårige. Det handler derfor ikke om enten hjelp til nærområdene eller til å ta imot flyktningene i Norge. Det handler om begge deler.

Av Kathrine Raadim, enhetsleder utland i Norsk Folkehjelp.