Hvem eier folkets eiendeler?

Dette spørsmålet har engasjert nordmenn i en slik grad at politikerne er blitt rystet, skriver Ingebrigt Steen Jensen i kommentaren.

13.02.2015 av Ingebrigt Steen Jensen
Sist oppdatert: 25.02.2015

Selv har jeg initiert aksjonen ”Nei til salg av Norge”, og fått 12 000 underskrifter på halvannen uke. En Facebookside med samme navn har fått 30 000 ”likes”. Oppropet ”Nei til salg av Statskog” har 40 000, og oppropet mot endringer i Deltakerloven (frykt for slag av norske fiskeressurser) har også femsifret antall deltakere.

Men nytter det? Når mange politikere trekker foraktelig på skuldrene og fastslår at de ikke kan styre ”etter tilfeldige meningsmålinger”? Vi spurte folk om de var for eller mot fem ulike nedsalg – av Flytoget, Kongsberg Gruppen, Telenor, Statskog og fiskeressurser. Svaret var øredøvende tydelig: Nei, nei, nei, nei og nei. Størst motstand er det mot salg av naturressursene, men selv der forskjellen er minst (Telenor) er det 60 av 100 som er mot.

Folk forstår ikke salgsiveren av verdier som er skapt av våre forfedre og som skal overlates til våre etterkommere. Salg av verdier vi ikke kan kjøpe tilbake og som vil gi oss penger vi ikke trenger.

Men vi er jo bare ”folket”, og ”folk skjønner ikke hva de blir spurt om og hva de svarer på”, har politikere uttalt. Vi er uopplyste og følelsesstyrte. For det er visst det dummeste av alt; følelser, gjerne omdøpt til ”føleri”. Vi evner ikke å gjøre det folk som har gått på BI og Handelshøgskolen klarer, nemlig å regne. I stedet driver vi med magefølelser, ryggmargsreflekser og sunt folkevett. Tenk om landet skulle bli styrt av sunt folkevett? Hvordan skulle det gå?

Det mest fascinerende er politikernes suverene forakt for folkeviljen. Men disse verdiene er jo våre! Det er ikke Elisabeth Aspakers torskestamme, Sylvi Listhaugs skog eller Monica Melands Flytog. Det er vårt!

Regjeringa har fått et fire år til å forvalte våre verdier. De mener åpenbart at dette gir dem full råderett over eiendelene. Slik foregående rødgrønne regjeringer har gjort på omtrent på samme måte; forberedt salget av Cermaq (som ble gjennomført av de blå-blå), et av verdens fremste havbruksselskaper, nå eid av japanske Mitsubshi. Det er altså teit at folket eier et slikt verdifullt og fremtidsrettet selskap, men kjempelurt at et japansk gigantselskap eier det – som et av ca tusen datterselskaper. Om mulig enda verre var salget av fórselskapet Ewos, verdens fremste kompetansemiljø på fiskefór, og er nøkkelen til alt havbruk. Nå er det eid av et amerikansk investeringsselskap.

Så den uforståelige forelskelsen i utenlandske eiere, og forakten for folkeeie, går på tvers av politiske skillelinjer. Akkurat som motstanden mot alt sammen gjør det. Høyrevelgerne sier et overveldende nei til fire av de fem mulige salgene, og et nølende ja til det femte – nedsalget i Telenor.

Det jukses også. ”Vi skal redusere statlig eierskap fra 35 til 32 prosent på Oslo Børs…”, sier de, for å få det til å høres minimalt ut. Men det er ikke lite. Folkets eierskap til Telenor, Europas mest lønnsomme teleselskap, skal nesten halveres! Hele Flytoget skulle ut, visst nok til noen kinesere. Kongsberg Gruppen, et nytt verdensledende kompetansemiljø og viktig for nasjonal sikkerhet, skulle også selges ut i store deler.

Språkbruk er viktig. ”Redusert statlig eierskap…”, ok, høres ikke så gæernt ut. ”Salg av nasjonale fellesverdier til utenlandske investorer” er ikke like fristende.

Nå har folket sagt nei. Nå har noen politikere lagt øret til bakken og fått en gryende bevissthet om at dette kanskje ikke er så lurt. Men selv om mye er satt på vent, er visst ingenting endelig stoppet. ”Vi kommer tilbake med Eierskapsmeldingen..”, sier de.

Nordmenn er og har alltid vært et ulydig folk. Vi sa ikke ja til EEC eller EU, enda alle mektige grupperinger sa at vi måtte for å unngå undergangen. Vi sier nei til søndagshandel, enda regjeringen sier at det blir kjempefint. Vi sier nei til endringer i arbeidsmiljøloven, enda ministeren sier at det vil være bra for arbeidslivet. Vi gjør ikke som vi får beskjed om. Vi gjør det vi synes er riktig.

Ikke rart det er slitsomt å styre og stelle med oss. Men det burde være morsomt også. Og lønnsomt, hvis man lytter.