FNs Tusenårsmål – i mål for kvinner og likestilling?

Med litt under to år igjen før FNs tusenårsmål utløper, er det viktig at verden ikke gir opp, men styrker arbeidet opp mot de fattigste og mest marginaliserte, skriver daglig leder i Focus, Gro Lindstad.

18.02.2014 av Gro Lindstad Daglig leder FOCUS
Sist oppdatert: 04.11.2014

FNs medlemsland kom sammen i 2000 for å vedta åtte Tusenårsmål, som blant annet skulle halvere ekstrem fattigdom, øke antall barn som får gå på skole, styrke likestilling, bedre mødrehelsen, vaksinering mot malaria og bekjempe hiv/aids

Framdriften har vært ujevn, ikke bare mellom regioner og land, men også mellom ulike befolkningsgrupper innenfor landene. For å nå målene har flere land gjennomført de enkleste tiltakene først. Det har gitt utdanning til middelklassegutten i byen, men ikke til den fattige jenta på landsbygda. De aller fattigste har ikke tatt del i velstandsveksten verden har sett de siste tiårene. De står fremdeles uten utdanning, helse og andre grunnleggende rettigheter.

Siden 1990 har antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom blitt redusert med 700 millioner. Ifølge FN har Tusenårsmål1, om å halvere ekstrem fattigdom, blitt oppnådd. Fortsatt må ca. 1,2 milliarder mennesker klare seg på mindre enn 1,25 USD per dag. 70 prosent (840 millioner) av disse er kvinner. Resultatet av FNs satsing er at menn har blitt løftet ut av fattigdom, mens kvinnene etterlates på bunnen.

Verdensbanken har satt seg et nytt mål om at ekstrem fattigdom skal reduseres til  tre prosent innen 2030. EU støtter opp om Verdensbankens satsing, og andre aktører kommer til. Skal dette målet nås, må det satses på kvinner og likestilling.

Kvinners rettigheter, inkludert kvinners politiske og økonomiske deltakelse, er grunnleggende rettigheter i seg selv, men også helt sentralt for å nå målet om å bekjempe verdens fattigdom. Uten likestilling blir det ingen fattigdomsbekjempelse for alle.

Globalt utfører kvinner det aller meste av ubetalt arbeid. Dessverre faller kvinner ofte ut av den delen av utviklingspolitikken som handler om å skape arbeidsplasser og sikre inntekter.

Fattigdomsbekjempelse handler også om bærekraftig utvikling. Ofte er kvinner utelatt når løsningene på klimautfordringene skal diskuteres, og de har ikke samme tilgang som menn til statlige støttetiltak, kreditt og informasjon. Kunnskapen til de som faktisk har hovedansvar for å forvalte ressursene og kjenner behovene, blir ikke tatt med inn i forhandlingene.

Det er et behov for å se på sammenhengene på en helt annen måte enn forskning, næringsliv, sivilt samfunn og politikere har gjort til nå. Kvinner og menn i politiske forhandlingsposisjoner må ta nye veivalg for framtidas fattigdomsbekjempelse. Det innebærer andre typer økonomisk satsing enn dagens. Uten at kvinneperspektivet integreres, vil lederne våre mislykkes, og kvinner vil fortsatt være dem som er etterlatt i bunnløs fattigdom. Det har ikke verden råd til, verken økonomisk eller moralsk.

Med litt under to år igjen før tusenårsmålene utløper, er det viktig at verden ikke gir opp, men styrker arbeidet opp mot de fattigste og mest marginaliserte.