Markedet er en farlig herre

Det uroer meg at diskusjoner om problemer i helsetjenesten så ofte ender opp med ideer om mer konkurranse, valgfrihet og forslag om å gjøre oss alle til shoppere i et helsemarked, skriver Steinar Westin.

29.04.2013 av Steinar Westin, fastlege og professor i sosialmedisin
Sist oppdatert: 07.08.2013

Selvsagt er det Erna og Siv-modellene jeg har i tankene; ulike varianter av at pasienter som «har krav på behandling» skal få det for det offentliges regning, enten behandlingen skjer ved offentlige, private eller utenlandske sykehus.

En sjekk for shopping. Det låter fristende. Ikke minst når nyhetene preges av feil og mangler og medisiner vi kanskje ikke har råd til. Men jeg undrer meg på om vi riktig fatter hva slags helsevesen vi da vil få? Om vi har tatt inn over oss at en slik modell for konkurranse mellom ulike aktører – eller «leverandører», som det heter i markedsspråket – vil gjøre helsetjenester til «varer» i et marked, med prislapper, kjøpere og selgere. Radikalt forskjellig fra den type helsetjeneste vi har hatt i vår del av verden gjennom etterkrigstiden.  

For hva var egentlig bakgrunnen for at sykehusene rett og slett ble tatt ut av markedet, da visjonene for et mer rettferdig etterkrigssamfunn ble formet? Jo, helsetjeneste og utdanning, og en del andre sentrale betingelser for et godt liv, skulle finansieres med skatter og fordeles etter behov, ikke etter betalingsevne. En voksende arbeiderbefolkning krevde det de mente var sin rett. Under verdenskrigens redsler hadde fattig og rik ligget side ved side i lasarettene. Det var vanskelig å argumentere for det gamle klasseskillet da krigen var over. Helsetjenesten skulle styres av faglig skjønn og medisinske behov, med profesjonenes yrkesetikk som bærebjelke.

Men modellen hadde også prinsipielle sider. Legevirksomhet og helsetjeneste dreier seg om mellommenneskelig virksomhet der motivering for handling er av annen karakter, enn i sektorer der det produseres varer og tjenester som lettere lar seg måle og telle. Det er vanskelig å tenke seg en velfungerende helsetjeneste som ikke er basert på tillit – tillit til legers og helsepersonells ønske om å yte sitt beste for de syke. For alle. Ikke bare dem som kan betale for seg.

Det grunnleggende problemet i en markedsstyrt og «varifisert» helsetjeneste med prislapper, er mistillit. Hvis pasienter ser seg som kunder, som kjøpere av helsetjenester, er det naturlig å se på ”selgeren” som en motpart, en som må kontrolleres. Selgeren kan ha skjulte motiver for de behandlinger som foreslås. Og sant å si vet vi godt at knapt noe er så lett å selge som angst for sykdom, eller et ekstra inngrep som det kanskje ikke er behov for.

 

Helseøkonomer har slått fast at helsetjeneste ikke egner seg for kjøp og salg. Den som er syk eller trenger helsetjeneste kan ikke vite hva de har behov for. De må stole på at legen, eller sykehuset, vil dem vel. Og at ikke andre motiver enn deres egen beste helse, styrer de råd som gis. I motsatt fall trengs det detaljert tilsyn og mer byråkrati.

Her er det snakk om to veier for den videre utviklingen av helsetjenesten. Vi kan velge å videreutvikle den kultur av tillit og faglig styring, som i det store perspektivet hittil har tjent oss godt, der styringen med priser og kjøp og salg holdes på et lavmål. Eller vi kan la helsetjenester få karakter av varer og overlate mer av styringen til markedets tilbud og etterspørsel. I dette feltet er markedet en farlig herre.