Lausarbeid – eller precarious work

I store deler av verden vokser det fram en ny underklasse som mangler de mest grunnleggende rettigheter. Det kalles precarious work på engelsk. På norsk handler det om lausarbeid eller utrygge ansettelsesformer.

16.04.2012 av Rolv Rynning Hanssen
Sist oppdatert: 23.04.2012

Alle tariffavtaler og lovreguleringer av arbeidslivet er en del av klassekampen. Slike bestemmelser reduserer arbeidsgiveres mulighet til å totalt bestemme hvordan arbeidslivet skal se ut. Det legger begrensninger på styringsretten. Men slike avtaler og bestemmelser er ikke vunnet en gang for alle. Med markedstilpassing og fri kapitalbevegelse kommer disse ordningene under press.

Var det opp til arbeidsgiverne, ville vi nok vært et langt stykke nærmere å stå med lua i hånda og underby oss selv for å få et kortsiktig arbeid.

Det er dette som skjer i store deler av verden – det vokser fram en ny underklasse som mangler de mest grunnleggende rettigheter. Dette kalles precarious work på engelsk. På norsk handler det om lausarbeid eller utrygge ansettelsesformer.

Precarious work er kjennetegnet ved:

• Arbeidsforholdets varighet og lengde (deltid, prosjekt-, utleie- og kortidskontrakter)
• Hvem er arbeidsgiver(e)? “Selvstendig næringsdrivende”
• Manglende sosial beskyttelse
• Manglende sosiale ytelser som er vanlige i faste arbeidsforhold
• Lave lønninger
• Betydelige legale eller praktiske hindringer for å organisere seg
• Dårlig eller ingen pensjon
• Manglende mulighet for boligfinansiering
• Fagforeningsfiendtlige arbeidsgivere – uorganiserte arbeidere

 

Dette rammer i første rekke unge arbeidere, kvinner, innvandrere og ikke faglærte, gjerne i en kombinasjon. Det nye er at stadig flere blir trukket inn i systemet. Sammen med globaliseringa kommer muligheten til å utnytte ulikheter i ulike land for å presse kostnader,  og finanskrisa skaper hundretusentalls nye arbeidsledige.  Statistikken forteller nå at det er omtrent umulig å finne en normal jobb i mange søreuropeiske land, deltid – og kort deltid – er det eneste som finnes.

Internasjonale fagorganisasjoner driver kampanjer mot precarious work. For eksempel driver internasjonalen for næringsmiddelarbeidere en kampanje mot Liptons teproduksjon i Pakistan hvor kun 370 av 8000 arbeidere var ansatt av Lipton – resten var innleide. Dette er et eksempel på at sjøl om vestlig produksjon kan outsources til lavkostland, er det ingen grenser nedover. Også i disse landene driver man intern outsorcing.

Forskning på precarious work viser at hovedårsaken for arbeidsgivere til å bruke ulike utrygge ansettelsesforhold er kostnadskutt, fleksibilitet og konkurransefordeler. Fagforeningene har også vanskelig for å organisere de som er på korte/små kontrakter.

Det finnes et utall internasjonale ILO-konvensjoner (lover) som beskytter arbeidere mot slike arbeidsforhold, men uansett så viser det seg at det beste virkemiddelet er å organisere arbeiderne og forsøke å oppnå noe gjennom forhandlinger og sympatiaksjoner.

Markedsliberale regjeringer forsøker å omgå lover, og de innfører også direkte tiltak for å lette adgangen til å bruke utrygge ansettelsesformer, jamfør innføringa av vikarbyrådirektivet i Norge og EU.

Det viktigste er at dem som nå tilsynelatende er i gode jobber, ser på et slikt lausarbeidersystem som noe som berører dem, men ser at om vi lar det utvikle seg vil det ete seg inn på det som i dag er normale arbeidsforhold. Om vi ikke effektivt stopper den voksende tendensen til lausarbeid, vil knapt noen jobber være normale om 15 år. Arbeidsgiverne vil da nærmest ha gjenvunnet sin totale styringsrett.