Aldri norsk nok

For noen måneder siden ble jeg fortalt jeg aldri kan bli norsk. Redaktør i Allers, Elisabeth Lund-Andersen synes i alle fall å mene det.

14.04.2010 av Nasim Ahzami
Sist oppdatert: 04.05.2010

Allers er et blad som har vært lest av tre generasjoner med nordmenn og det regnes som et av de norskeste bladene i sin sjanger. Majoriteten av norske kvinner er ganske lyse i huden og blonde, sa hun da hun på nrk.no forklarte hvorfor Allers ikke ønsker å ha personer med mørk hud på forsida av bladet.

Ok! Jeg gikk direkte til speilet og tok en lang titt på den ikke lyse, men heller ikke mørke jenta som stirret tilbake. Ikke blond, men med lange mørke krøller. Egentlig et vanlig syn i Norge i 2010.

Jeg føler meg som en nordmann i like stor grad som jeg føler at jeg er kurder fra Iran. Jeg prater flytende norsk, jeg feirer jul på samme måte som andre norske venner. Jeg går tur i skogen og har prøvd langrennski. Da vi kom til Norge fikk vi forklart at det er dette nordmenn gjør. Nå hører det med til historien at da FN sendte oss til Norge i desember måned, så ble vi plassert i en liten kommune ikke langt fra Harstad. Og der var det ikke så mye annet å gjøre enn å stå på ski og gå turer.

Når jeg er på ferie i utlandet tar jeg stolt fram mitt norske pass.  Er det sånn at jeg markedsfører Norge på en feil måte? Burde jeg oppklare situasjonen? Forklare at jeg egentlig er kurder fra Iran? – Jeg har bodd i Norge lenge nok til å få pass, men jeg er egentlig ikke norsk, assa!

Jeg har aldri ønsket å ødelegge det bildet av nordmenn som Lund-Andersen og alle hennes lesere ønsker å opprettholde - de lyse og blonde menneskene i det kalde landet i nord. Når det er sagt,  hvordan vet Lund-Andersen at 99 prosent av hennes lesere er lyse og blonde? Kanskje hun har mange lesere som lever med den samme oppfatningen som jeg. Lesere med mørkt hår som kanskje også er mørke i huden, men som føler seg norske, og som kun ønsker å få tips om nye strikkeoppskrifter, gode matoppskrifter eller bare er interessert i hva som er den nyeste jeansmoten.

Har Allers tatt en dør-til-dør-runde blant sine lesere for å undersøke hud-  og hårfarge? For dette er jo ingen undersøkelse som kan gjøres over telefon. Og det holder heller ikke å sjekke antall norske navn i abonnementsregisteret, for tenk om min venn Charlotte fra Uganda også abonnerer? Selv ikke Elisabeth Lund-Andersen kan jo se det.

Lund Andersen har jo gjort det klart at hennes holdning ikke er rasistisk. Det handler bare om bladets tradisjoner og om å holde bladets målgruppe fornøyde. Likevel er ikke utsagnet med på å skape likeverd og fellesskap i samfunnet. Det bidrarheller til å øke skillet mellom menneskeri Norge.

Det er det jeg føler foran speilet. Slike holdninger kan knuse det selvbildet og den identiteten jeg har skapt meg de siste 25 årene. Foran speilet blir det klart for meg at jeg nekter å bli definert av en person som ikke klarer å forstå de store endringene Norge har opplevd i løpet av de tre generasjonene Allers har eksistert. I stedet vil jeg stolt fortsette å vise fram mitt norske pass og selv definere den personen jeg er: En norsk-kurdisk kvinne fra østkanten av Oslo.