Pengemakt mot privatisering

Norge er et av få land i verden som har kapital etter finanskollapsen. Vi må mobilisere for at vår pengemakt brukes til å skjerme de svakeste fra IMF og Verdensbankens herjinger, skriver For velferdsstatens Helene Bank.

21.01.2010 av Helene Bank, For velferdsstaten
Sist oppdatert: 01.02.2010

Den privatiseringen og konkurranseutsettingen jeg vil skrive om, rammer ikke oss. Men vi er medskyldige. Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF) krever en politikk som privatiserer når de tilbyr lån. Norge har liten stemmevekt der, men med de kreditter vi stiller til rådighet har Norge ganske stor innflytelse. Den pengemakta må brukes.

Gjennom samarbeid før stortingsvalget i 2005 fikk fagorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner i Norge til verdens tøffeste regjeringserklæring. Det står: "Norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering" eller "... stiller krav til privatisering som forutsetning for sletting av gjeld". Formuleringene er med videre i Soria Moria II. Verdensbanken svarer at det er slutt på slike krav. Men rapporter fra hele verden forteller om noe annet. Nå er det IMF som gjør jobben.

Så kom finanskrisa. Alle var enige om at en stor offentlig sektor og universelle tjenester både demper effekten for de som rammes og begrenser finansspekulasjonens herjinger. Verden ser på Norge, at det ikke bare er oljefondet som reddet oss, men vår samfunnsorganisering som utgjør et bolverk mot rå spekulasjon.

FNs finanskrisekommisjon - Stiglitzkommisjonen -  kom i 2009 med sterk kritikk av IMF, som hadde forsterket krisen i mange land med sin politikk. Kommisjonen anbefalte derfor lån direkte til kriserammete land, eller bruk av regionale institusjoner som i mindre grad stiller lånebetingelser. På tross av det valgte regjeringen å stille 30 milliarder kroner til rådighet for en bunnskrapt IMF-kasse.

Da Stortinget behandlet saken vedtok flertallet, unntatt Høyre og Frp, at det " ikke skal stilles krav om begrensninger i bruk av strukturkondisjonalitet, som privatisering og konkurranseutsetting ... og ... viktigheten av at IMF gir lavinntektslandene makroøkonomisk handlingsrom til å føre motkonjunkturpolitikk". I låneavtalen mellom Norges bank og IMF står det ingen slike krav. Vi kan ikke regne med at IMF og Verdensbanken leser stortingsvedtak eller norske regjeringserklæringer, men vi kan forvente at regjeringen følger opp vedtak.  

Det er sterke krefter som står bak kravene om privatisering. Kriserammete internasjonale selskap vil gjerne ha sugerør inn i stats- og kommunekasser. Markedsrettingen stoppes ikke av regjeringserklæringer alene. Utviklingen kan bare endres av at vi står sammen mot urettferdigheten. Vi vet at endring er mulig. Kampen for Kvalitetskommuneprogrammet, der offentlig kvalitetsutvikling skjer under trygghet og uten anbudshysteri, er et viktig eksempel fra kommune-Norge.

Norge er et av få land i verden som har kapital, ikke gjeld, etter finanskollapsen. Vi må mobilisere for at vår pengemakt brukes til å skjerme de svakeste fra IMF og Verdensbankens herjinger. Også mellom valgene må vi kreve "Pengemakt mot privatisering".