Forskjell på arbeidsfolk
Det er forskjell på arbeidere og arbeidere, på kvinner og kvinner. Ellers ville vi ikke latt 20 - 30 000 mennesker leve uten rettigheter midt iblant oss. Titusenvis av papirløse kvinner betaler dyrt med arbeidskraft og billig omsorg for drømmen om et bedre liv. Hvorfor later den maktglade svenske fagbevegelsen som ingenting?
23.04.2009
av
Anna Hellgren
Sist oppdatert: 29.05.2009
Sverige har alltid levd godt på arbeidskraft fra andre land. Uten italienerne, grekerne, tyrkerne og jugoslavene hadde etterkrigstidas velstand bare vært en drøm. Til og med 1968 var det fritt fram for alle som ville komme hit og skaffe seg jobb, men siden da har innvandringspolitikken endret seg. Nå vil både EU og Sverige åpne grensene for såkalt kvalifisert arbeidskraftinnvandring, men innskrenker samtidig retten til asyl. Vi vil med andre ord selv plukke de velutdannede rosinene i globaliseringskaka.
Allerede i dag lever mellom 20 og 30 000 mennesker midt blant oss - og jobber, ettersom det tydeligvis er bruk for arbeidskraften deres - på byggeplassene, i taxiene og ved rengjøringstrallene. Felles for dem alle er at de er overlatt til en illegal skyggeverden der arbeidsgiverens ord er lov.
Sverige er spesielt hardt for den som ikke har papirer. Uten de fire siste sifrene i personnummeret er "verdens rettferdigste land" et atomsikkert pengeskap det er umulig å bryte seg inn i. De nummerløse kan ikke skaffe seg bankkonto, ikke låne bøker på biblioteket, ikke stå i boligkø, ikke gå til legen og er avhengige av andres veldedighet hvis de får problemer.
I Sverige er det dessuten ulovlig å jobbe uten tillatelse, og den som blir tatt får bøter og utvisning. Dette er LOs viktigste forklaring på at LO ikke organiserer papirløse - på tross av den faglige æreskodeksen om at arbeider aldri skal settes mot arbeider. LO mener at for å kunne føre en arbeidsrettslig tvist i fagbevegelsens navn, må den papirløse gjøre seg kjent for myndighetene - og dermed automatisk bli utvist.
Ifølge LO-forbundet Fastighets som organiserer renholdere og vaktmestere, får nordiske statsborgere som jobber svart 70 - 90 kroner timen og østeuropeere med papirer 50 -70 kroner timen for samme jobb. Nederst står papirløse migranter fra for eksempel Asia, som må ta til takke med 30 - 50 kroner timen eller mindre, hvis de får betalt i det hele tatt. Med trussel om å sladre til UDI kan arbeidsgiverne ganske enkelt la være å betale. Og kvinner lever som alltid farligere enn menn. Migrantarbeidende og/eller papirløse kvinner løper stor risiko for mishandling, seksuelle overgrep og trakassering. Kvinner jobber dessuten ofte bak gjentrukne gardiner i andres hjem, uten arbeidskamerater.
Svensk fagbevegelse har vært en velintegrert del av den øverste politiske makta i mange år. Siden Saltsjöbadavtalen i 1938 har freden rådet over det svenske arbeidsmarkedet: Da ble arbeiderbevegelsen og arbeidsgiverne enige om en samarbeidspolitikk, uten statlig innblanding. Dit kom arbeiderbevegelsen gjennom massiv organisering, en rekke streiker og steinharde krav om bedre vilkår. Siden da har lønna blitt forhandlet i tariffoppgjør, og mellom oppgjørene råder fredsplikta. Det er en unik avtale som ikke bare har gitt Sverige et relativt konfliktfritt arbeidsmarked og veldig gode vilkår for særlig mannlige industriarbeidere - det har også gitt fagbevegelsen en unik maktposisjon.
Sett fra Saltsjöbad-perspektivet er det ikke rart at LO ikke vil organisere de papirløse og holder fast ved en regulert innvandring. Men LO-leder Wanja Lundby-Wedin har som leder av Europeisk fagbevegelse, EFS, kritisert vedtaket. EFS' kongress i Sevilla i 2007 slo fast at medlemsorganisasjonene (blant dem svensk og norsk LO) skal arbeide for de papirløses rettigheter og at man skal organisere dem. Eller med Lundby-Wedins ord: "Vi skal aldri la arbeidere stilles opp mot arbeidere - aldri la gruppe stilles opp mot gruppe."