Krise som vanlig
Ordet ”krise” betyr en plutselig og skjebnesvanger forandring, ifølge ordboka. Og politikere, banksjefer og BI-økonomer både handler og snakker som om at finanskrisen har rammet oss uten forvarsel, at dette er en ekstraordinær situasjon, utenfor normalen, og at mottiltakene derfor også er ekstraordinære og utenfor normalen.
24.02.2009
av
Emilie Ekeberg
Sist oppdatert: 03.03.2009
I løpet av høsten og vinteren har regjeringer på verdensbasis stilt mer enn 12 billioner (12 millioner millioner) amerikanske dollar til rådighet i krisepakker, og det aller meste har gått til banker og andre finansinstitusjoner.
Fordi dette er definert som en unntakssituasjon, er det vanskelig å få gjennomslag for det absurde i dette, som Ap-veteranen Reiulf Steen har kalt for verdenshistoriens største ran. Det er jo krise. Slik kunne den norske regjeringen i løpet av en og samme uke i høst stille 350 milliarder kroner til rådighet for norske banker, samtidig som den bevilget 10 millioner kroner til hjelpetiltak til landets prostituerte, i forbindelse med at loven mot sexkjøp trådte i kraft. Det blir et par tusenlapper på hver prostituert. I USA fikk bankene enda mer svulmende gavepakker, til tross for at ti prosent av landets befolkning lever på matkuponger.
Finanskrisen er ingen naturkatastrofe. Den er derimot en naturlig konsekvens av den politikken som har ført til at det hver dag i 2007, på verdensbasis, ble handlet med aksjer, valuta og derivater for cirka 5500 milliarder dollar, mer enn 100 ganger mer enn verdenshandelen med varer og tjenester. Finanskriser har opp gjennom historien oppstått støtt og trutt etter lengre perioder med laissez-faire politikk, individorienterte ideologier, deregulering av finansmarkedene, voksende ulikhet mellom fattig og rik, og skjevfordeling mellom arbeidsinntekter og kapitalinntekter.
En slik ideologisk periode har vi befunnet oss i siden slutten av 70-tallet. I 1978 utgjorde arbeidsinntekter cirka 75 prosent av de samla inntektene, mens det i dag bare er cirka 60 prosent som går til arbeidslønninger, og de resterende 40 prosent går til kapitalinntekter, til de som tjener penger mens de sover. Da er det heller ikke overraskende at OECD på slutten av 2008 kunne fastslå en utbredt økning i inntektsulikhetene de siste to tiårene i hele OECD-området.
Konsentrasjonen av kapital på få hender har ført til omfattende spekulasjon og oppblåste finansmarkeder, som igjen har gitt oss denne krisen. Så langt har vi postet nye midler inn i bankene, som igjen kan fremme nye runder med risikofylt spekulasjon. For eksempel har den banken som har mottatt de største beløpene i krisehjelp, DNB Nor, får statlig støtte til tross for at den har underavdelinger i skatteparadisene Luxembourg og Singapore, der formuende kunder kan plassere pengene sine. Det er ikke veien å gå. Vi trenger en styrket finansiering av offentlige kredittinstitusjoner, sammen med offentlig overtakelse av private banker. En større offentlig banksektor er nødvendig for å sikre stabil og langsiktig kreditt til sosialt og økologisk forsvarlige formål. Det er en bedre strategi enn å legge til rette for at vi alle skal bli tatt på senga av en ny finanskrise om noen år.
