Hebron - en delt by

Fagforbundet og Norsk Folkehjelp har vært på besøk i ­Palestina med en delega­sjon på ­elleve deltakere. Fem av disse er Fagforbundets ambassa­dører for ­Palestina. De skal bli kjent med samarbeids­organisasjoner og mennesker i området. Men først, en tur til Hebron. Det gjør ­inntrykk.

14.11.2019 av Birgit Dannenberg
Sist oppdatert: 03.12.2019

Allerede andre dagen av et opphold som skal vare en uke i november, går turen til Hebron, en palestinsk by sør for Jerusalem og med sine rundt 215 000 innbyggere den største byen på Vestbredden. Historisk er Hebron viktig for både israelere og palestinere. Derfor er den store konflikten mellom Palestina og Israel lett å se samlet her, på et lite område. Det har mange ganger utspilt seg heftige konfrontasjoner mellom folkegruppene akkurat her i denne byen.

Bryter stillheten

Ori Givati, en 28-årig israeler, er medlem av «Breaking the Silence», en gruppe israelske eks-soldater som ønsker å spre kunnskap om hva okkupasjonen betyr for den palestinske befolkningen. De samler inn vitnemål fra veteraner som forteller om hvordan deres virke som israelske soldater har påvirket palestinerne. Veteranene stiller spørsmål ved sitt oppdrag som soldater. Breaking the Silence jobber aktivt for en bevisstgjøring om at israelsk okkupasjon av palestinske områder må ta slutt.

Birgit Dannenberg / Fagforbundet

Som følge av Oslo-avtalen fra 1993, et forsøk på en fredsavtale mellom Palestina og Israel, som kom i stand ved diplomatisk hjelp fra Norge, ble Hebron delt i to sektorer, H1 og H2. Ori viser oss H2 som er under israelsk kontroll. Det er et trist syn som møter oss. Israel har forbudt de palestinske innbyggerne ferdsel i gatene og stengt butikkene deres. Det er helt stille. Bare en gravemaskin på den jødiske bosettingens byggeplass lager lyd. En ny bosetting som spiser seg inn på et område der det opprinnelig har vært et yrende gate- og handelsliv.

Sikkerhet er fremste argument

Israel hevder at de på denne måten sørger for sikkerheten til sine jødiske bosettere. Derfor begrenser de bevegelsesfriheten til palestinerne. Ori er opprørt.

– Tenk deg at din egen inngangsdør ble plombert og at du måtte forlate huset ditt bakveien eller via taket. Ville du akseptert det? spør han retorisk.

Et handelssentrum som, ifølge Ori, skulle vært Hebrons Broadway eller Times Square, midt i byen, er blitt en spøkelsesby.

Vi legger merke til en mann som følger oss. Det viser seg å være en bosetter som prøver å få i gang en diskusjon med vår guide, antagelig for å forsvare sitt syn på bosettinger, israelsk politikk og handlemåte. Ori forholder seg rolig og bosetteren smiler og hilser og unnskylder seg for å ha forstyrret når vi omsider får fortsette med vår tur. For oss som ikke er vant til at en mann går rundt med pistol i bukselinningen, virker det fornuftig bare å smile tilbake og trekke et lettelsens sukk når han fjerner seg.

Skeptisk til eget oppdrag

Da Ori selv ble soldat, var det med tanke på «å gi noe tilbake til landet sitt». Han hadde ikke hørt noe om okkupasjonen verken på skolen eller i sin barndom. Erkjennelsen om at han var med på noe som føltes galt, kom da han ble innkalt til reservetjeneste etter sin 3-årige verneplikt i 18-19-årsalderen.

Oppdraget var å la de palestinske innbyggerne kjenne militærets tilstedeværelse. Det kunne bety at soldatene hoppet fra tak til tak på palestinernes hus gjennom hele skiftet, i åtte timer. Eller å ta seg inn i hjemmene for å tegne grunnrisset av leiligheten, såkalt «mapping». Tegningene skulle ikke brukes til noe, de ble kun laget for at folk skulle føle seg ydmyket og skremt.

– Palestinerne ble ikke sett på som mennesker, men som mål, oppdaget Ori.

Rett bak en bosetting på en høyde i Hebron, der Ori avslutningsvis advarer oss mot eventuell aggressiv adferd derfra, som kasting av flasker eller stein, gir han stafettpinnen videre til Murad Amro. Murad er på alder med Ori, palestinsk landskapsarkitekt, gift og far til en liten datter. Murad representerer «Youth Against Settlements» (YAS) og skal vise oss den andre delen av Hebron, H1.

Ungdom mot bosettinger

YAS er en ikke-voldelig organisasjon som støtter palestinske innbyggere i sin kamp om å bli værende i byens H2-område og få gjenåpnet Shuhada Street, som er handlegata som i dag ligger delvis stengt og øde. YAS ble dannet i 2003 og har om lag 30 medlemmer. 

Birgit Dannenberg / Fagforbundet

Medlemmene av YAS bruker sin fritid og sine helger til å hjelpe familier og folk som er isolert med dagligdagse gjøremål som vasking, hagearbeid eller plukking av oliven. De prøver å tilby barn en plass å leke og tegne, men lærer dem også opp i hva de skal gjøre i tilfelle de blir arrestert.

For å komme inn i H1-delen av Hebron må vi passere en tilsynelatende ugjennomtrengelig checkpoint. Flere meter høye gitre, trange svingdører der en person så vidt kan passere, og rikelig med piggtråd øverst. Slik er de to bydelene definitivt skilt fra hverandre.

– Det er uten tvil apartheid, den segregeringen av palestinere og israelere vi er vitne til her, sier Murad.

Okkupasjonen vil ikke vare

Straks vi har passert sperringen befinner vi oss på en myldrende handlegate, i sterk kontrast til de forlatte gatene i H2-sektoren som vi nettopp har sett. Men også i den palestinske delen av byen er kjøpmenn, torghandlere og innbyggerne generelt truet av israelske soldaters tilstedeværelse. Over torggata er det spent netting, for å unngå søppel og flasker som soldatene og bosettere kaster ned fra sine utkikksposter og boligene sine rett ved.

Murad forteller om stadige provokasjoner fra israelsk side og hevder at dette blir gjort for å provosere fram voldelig adferd. Det er israelsk strategi, sier både Murad og Ori. Jødiske bosettere i Hebron, som selv beskyldes for å utføre voldshandlinger uten å bli arrestert, ser på et fredfullt palestinsk folk som en trussel.

Men begge de unge mennene har håp. Murad er stolt over at han har valgt en fredelig motstand. Han har tro på at okkupasjonen ikke kan vare. Ori er overbevist om det samme.

– Aldri i historien har en okkupasjon vart. Det vil heller ikke denne her.