Annerledes integrering i barnebyen

Husene i Fagforbundet barneby i Angola er praktisk talt like, alle unntatt ett. I barnebyhuset til Aust-Agder og Telemark har SOS-mor Rebeca like godt tatt med seg hele ungeflokken og flyttet inn til byen i Huambo.

17.10.2018 av Geirmund Jor
Sist oppdatert: 24.10.2018

Flyttingen er en del av et forsøksprosjekt. Etter hvert som ungene vokser til, kommer de stadig nærmere den dagen de skal flytte ut av barnebyen og inn i det sivile samfunnet.

 

– Det er en utfordring å legge til rette for reell integrering, vi blir lett litt mye oss selv her i barnebyen, selv om barnebyen er åpen, uten gjerder og stengsler og skolen ligger utenfor området vårt, sa barnebyleder Pinto til Fagforbundets delegasjon i september i år.

 

En kort busstur unna selve barnebyen, inne i Huambo traff delegasjonen på den utflyttede familien. Familien var sikre i sin sak:

 

– Vi vil ikke flytte tilbake til barnebyen, vi har det fint her, sa ungene. Men, innrømmer SOS-mor Rebeca, det har vært litt av en overgang. I begynnelsen var det vanskelig, ungene hadde ingen venner og overgangen til ny skole var krevende, men takket være en trygg oppvekst i barnebyen, så hadde de pågangsmotet som trengtes. 

 

 – I barnebyen hadde vi et flott støtteapparat, gikk noe i stykker var det bare å ta kontakt med en i administrasjonen, så fikset det seg stort sett. Skjer det noe her, så må jeg selv sørge for at det blir reparert. Men, du verden, det er flere fordeler enn ulemper, sa hun.

 

Hun fortalte at skolebytte hadde vært positivt for ungene. Her inne i byen er ungene like alle andre, de får ingen spesialbehandling og ungene har fått venner i nabolaget. Det har ført til at ungene presterer bedre. Det virker også som om de trives bedre. 

 

Det er ikke fritt for at både barnebymor og unger savner livet i barnebyen fra tid til annen. Rebeca savner kollegene og støtten fra de andre voksne i barnebyen. Hun ser dem ofte forteller hun, og passer nøye på at ledelsen vet hva som skjer, både på godt og vondt. Hun fortalte også at hun fortsatt er en del av det faglige felleskapet i barnebyen og at samarbeid med kolleger er viktig. Også ungene er ofte tilbake i barnebyen, de har også venner som de gjerne vil være sammen med, og det blir det lagt til rette for.

 

I dette huset er framtidsdrømmene like tydelige som i de andre. De i alt ni ungene vil bli leger, lærere, en vil bli sykepleier og en vil lære seg landbruk og produsere mat. Begrunnelsen for yrkesvalgene er relativt lik, de vil hjelpe andre og bidra til å skape et bedre samfunn.