Angolas elite har blitt utvidet

Fred Rasmussen fra Utenriksdepartementet og tidligere ambassadesekretær ved den norske ambassaden i Angola, besøkte SOS-barnebyer og Fagforbundets barnebykontakter for å gi en oppdatering på situasjonen i Angola.

19.01.2016 av Ingunn Eriksen
Sist oppdatert: 19.01.2016

Angola rik på olje og avhengig av internasjonal kompetanse

Fagforbundets SOS-barneby hadde 10 års jubileum i fjor og har fulgt utviklingen i Angola tett i disse årene. Fra planleggingen av barnebyen i 2005 har det skjedd en enorm gjenoppbygging av et krigsherjet land. Infrastruktur har kommet på plass, offentlig bygg, skoler og helseinstitusjoner har blitt bygd. Den forholdsvis raske gjenoppbyggingen har vært mulig gjennom de store oljeinntektene. Det som har stått mer stille er utnytting av andre naturressurser som vannkraft og mineraler.

Angola er et viktig samarbeidsland for Norge og Statoils største produksjonsland utenfor Norge. Den største norske bistanden kanaliseres gjennom prosjektet Olje for utvikling. Prosjektet har til formål til å bidra til forsvarlig økonomisk, sosial og miljømessig forvaltning av petroleumsressursene. Prosjektet har blant annet bidratt til å utvikle petroleumslovgivning og kompetanseoverføring i administrasjonen. Korrupsjon er en stor utfordring, og Olje for utvikling har derfor flere ganger blitt foreslått lagt ned, senest nå i januar.

 

Stor fattigdom blant befolkningen, voksende middelklasse

Fagforbundet kommer i kontakt med de fattigste av de fattige ved besøk i Huambo. Gjennom Fagforbundets SOS-barneby gir vi selvhjelp til enslige mødre, bestemødre eller storesøstre som er aleneforsørgere. Mikrolån og praktisk hjelp gjør at barna kan gå på skolen og familien fortsette å bo sammen ved at familieforsørgeren får inntekt. Utover nye veier og nye bygninger, er det svært lite å se av oljerikdommen ute på landsbygdene i Huambo. Fagforbundet ser at her mangler det meste: vann, strøm og sanitæranlegg og for få barneskoler og utdanningstilbud. 

Befolkningstallet er nå oppe i 23 millioner. Rasmussen minnet forsamling på at det bor nå 1,2 milliarder i Afrika, og at kontinentet har en svært høy befolkningsvekst. Det haster derfor med å utvikle og styrke institusjoner og sivilsamfunn som kan fungere som maktbalanse i samfunnet for å sikre en rettferdig fordeling og sikre sosial utvikling. Utdanningssystemer må etableres og styrkes slik at landene er mindre avhengig av internasjonal «know-how». Det haster med at rikdom fra landenes naturressurser kan komme det brede lag av befolkningen til gode.

I Angola har president José Eduardo don Santos sittet med makten i hele 36 år. Det innebærer på den ene siden at Angola er et stabilt land, men det innebærer også at utvikling at demokratiet går langsomt. Opposisjonen fengsles og er ikke sterk nok til å skape en ny politikk. Senest i juni i fjor ble 15 studenter fengslet og satt i forvaring for påstått kuppforsøk  Men det har vært en gradvis utvidelse av makteliten. Fra 1990-tallet har makten vært sentrert rundt presidenten og 4-5 storfamilier. Nå ser man at makteliten har blitt utvidet til rundt 200 familier. Dette sammen med en utvidelse av antall ansatte i offentlig sektor har gjort at den relativt beskjedne middelklassen har økt. Selv om størsteparten av den angolanske befolkningen lever i fattigdom, og at 1 av 3 er rammet av ekstrem fattigdom, så ser vi en sakte og gradvis reduksjon av fattigdommen samtidig som levealderen går opp.

Fred Rasmussen avsluttet med å fortelle forsamlingen at Utenriksdepartementet er imponert over Fagforbundet engasjement i Angola.