Skriket på Erez Checkpoint

I dag krysset jeg grensen til Gaza. Erez checkpoint. Døren til Gaza er piggtråd, mur, israelske maskingeværer, kameraer og systematisk ydmykelse. Et enormt checkpoint. Men det jeg kommer til å huske er lyden. Et skingrende skrik. Et barn som skriker som om det aldri skal stoppe. Et skrik som sendte meg tilbake til sist jeg besøkte fengselet de kaller Gazastripen.

08.10.2013 av Lars K. Berge
Sist oppdatert: 11.10.2013

Under fremmed kommando

“Du må stoppe det du driver med! Legg tingene dine i sekken!”

Orderen kommer fra en ung soldat. Jeg har levert passet mitt i skranken ved inngangen og sitter og noterer til bloggen min. Det er ikke lov. Maskingeværet hans virker overbevisende og jeg legger notisblokken og telefonen i sekken. Venter på ny ordre.

“Kom her.”

Jeg følger etter. Inn i en labyrint av båser som lukkes opp og stenges bak meg på vei inn til kontrollsjekken. En av gangen. I køen står et titalls palestinere. Alt skal gjennomsøkes. Kommandoene er korte og køen adlyder slavisk. Fra vinduene i etasjen over blir vi beglodd av tause ansikter bak dataskjermer. På broen over en soldat med maskingevær. Ingen grunn til å prøve seg på noe. En av soldatene peker på meg.

“Du. Kom.”

Jeg går forbi hele køen. Ser ned. Scannes. Venter.

Skriket

Det er da jeg hører det. Skriket. En bestemor kommer bærende på ei lita jente. Toppen fire måneder gammel. Hun skriker som om hun aldri skal stoppe. Livredd og hikstende mens soldaten tar henne fra bestemoren som skal scannes i maskinen.

“Skynd deg. Gi meg henne,” beordrer soldaten.

Jenta skriker og skirker. Plutselig er jeg tilbake i 2003, da jeg skulle krysse checkpointet andre veien. En far kommer trillende på ei ung jente i rullestol. Alderen er umulig å anslå. Kanskje åtte år. Kanskje seksten. Datteren er multihandikapet og puster gjennom maske og surstofftank. På andre siden av checkpointet står ambulansen. Faren vifter fortvilet med papirer og tillatelser. Han vil trille henne forbi svingdørene inn til scanningen. Peker på surstofftankene.

Rundt dem står fem-seks soldater med maskingeværer. Spesialbehandling er uaktuelt. Likblek kobler faren av masken og surstofftankene. Datteren skriker i panikkangst mens han bærer henne gjennom svingdørene. Holder henne tett inntil seg så de skal få plass begge to. Skriket setter seg i ryggmargen min og skjærer gjennom metall og betong så jeg tror de hører det på stranda i flyktningleirene i Gaza by. Hun hyperventilerer.

Vi protesterer. Ikke høylytt, men tydelig. Soldatene lar seg ikke rikke. Ny svingdør. Rullestolen sendes gjennom scanneren. På andre siden kobler faren masken tilbake på datteren. Hun er fortsatt i ren panikkangst. Kroppsvisitering venter. Blikket mitt møter en av soldatenes. Vi kommanderes videre. Det er ikke meningen at vi skal se dette.

Utsikten og stranda

I dag gikk spedbarnet gjennom først. Jeg hørte fortsatt skriket da jeg fikk tilbake ryggsekken og PC-en. Mens jeg ventet på at den usynlige vakten bak muren skulle åpne den siste metalldøren før den lange tunellen inn til den palestinske siden av checkpointet.

Når jeg sitter å skriver dette er det kveld i Gaza. Det har vært en lang dag og jeg gjør meg klar til å legge meg. Fra vinduet har jeg utsikt over middelhavet. Det er vakkert. I bakgrunnen kan jeg høre biler kjøre forbi. Noen prater på gaten nedenfor. Bølgene slår inn mot stranden. Men det er lyden av skriket jeg kommer til å huske.

Gaza by kunne vært et fantastisk sted. Det ligger en halvtime fra Egypt, en time fra Jerusalem. Det kunne vært stedet der forelskede par fra Betlehem eller Tel Aviv dro for solnedgangen og en vannpipe på stranden. Et feriemål for familier og turister. Strandliv, palmer og en blomstrende havneby. Men det er det ikke.

I morgen tidlig drar jeg på fiskemarkedet. Det er ikke hva det kunne vært. Fiskebåtene kan kun fiske på grunna fordi den israelske marinen skyter på alle båter de mener beveger seg for langt fra kysten. Havnebyen smugler egyptisk fisk gjennom tunellene.

Så lenge okkupasjonen hviler over Gaza vil dette stedet være en skygge av seg selv. Jeg skulle ønske jeg kunne elske Gaza. I en annen verden ville det ikke vært vanskelig. I en verden uten checkpoints, blokader og maskingeværer.