Rapport fra Vestbredden

Palestinaabassadør Veronika Sandanger mener at det finnes kun et svar på hva må skje om det virkelig er slik at alle mennesker er like mye verdt. Okkupasjonen må opphøre. Nå!

14.05.2013 av Ingunn Eriksen
Sist oppdatert: 14.05.2013

Her er Veronika Sandangers siste blogginnlegg:

Kvinnene, barna og bøndene

Det er tungt å se store gjerder og murer som sperrer inne en befolkning, men alt hva dette fører med seg tror jeg er utenfor vår fatteevne. Vi møter bønder i telt som ikke har tilgang til vann lengre, mens vi ser rett bort på bosetterne bare et stenkast unna som har hus, elektrisitet og fri tilgang på vann. På okkupert jord. Vi møter familier der barna ikke kan gå på skolen fordi den er 10 km unna og de ikke har transportmuligheter. Vi møter kvinner som forteller med bekymring om alle barna som blir satt i israelske fengsler og mishandlet av andre fanger. Kan et verdensamfunn fortsette å godta dette?

 fjor sommer leste jeg en artikkel bygget på en rapport om barn i militær varetekt basert på forskjellene Israel har på varetekt av israelske og palestinske barn (http://www.guardian.co.uk/world/2012/jun/26/israel-palestinian-children-injustice). Det var lesning som gjorde vondt i alle kroppens celler. Men denne rapporten er bare halve den vonde sannheten når vi får høre at 700 palestinske barn under 18år blir fengslet i året, og blandt disse er flere under minstealderen på 12 år. (12 år for palestinske og 14 år for israelske barn etter israelsk lov). For de tøffe, engasjerte damene vi møtte på kontorene til vår samarbeidspartner Union of Palestinian Women Committees var dette også en av de viktigste sakene å få fokus på. 

Denne kvinneorganisasjonen jobber med å styrke kvinner gjennom bl.a work-shops (for både kvinner og menn), direkte oppsøkende virksomhet med samtaler og oppfordre dem til å organisere seg. Bare 15 % av kvinnene jobber utenfor hjemmet, 60 % av disse i uformell sektor. Mange av disse jobber alene f.eks som syerske, og har derfor vanskelig for å organisere seg. De er opptatt av den generelle vanskelige situasjonen for hele familien. Farlige forhold for dem som bor blant bosetterne, er en av dem. Info om dette fra FN:http://www.ochaopt.org/documents/ocha_opt_settler_violence_FactSheet_October_2011_english.pdf

Mesteparten av vannressursene i Palestina er på okkupert jord, som palestinerne ikke lenger har tilgang til. De får lov til å komme gjennom porten for å jobbe på jorden sin dersom de har dokumenter som sier at det er deres jord. Det har ikke vært vanlig å ha slike papirer, noe som førte til at mange har mistet tilgangen. Dersom den som står som eier av jorden er den 80år gamle faren i huset, er det kun han som har tilgang. Som nevnt i forrige innlegg har disse portene svært begrensede åpningstider. Dersom noe skulle skje, har de ikke sjangs til å komme seg fort til sykehus og ved FNs besøk ytrer mange av dem sterkt ønske om førstehjelpskurs og førstehjelpskrin.

I dag har vi møtt bønder på landsbyene. Den ene familien hadde flyttet fra huset sitt i en annen landsby, i redsel for å bli fratatt jorda om de forlot den. De bor i gjennomsnitt 7 personer melder vår samarbeidspartner UAWC. Vi besøkte en landsby som lå omlag 1000 m.o.h. Vi kunne så vidt skimte Dødehavet på andre siden av Jordandalen. Før vi svingte inn på den humpete lille veien kjørte vi på en fin vei med strømledninger som førte rett frem til bosettingene. Her satt vi på noen matter i et telt uten annen belysningen en en liten batteridreven lykt fra taket, ingen form for varme, ingen brønn eller sisterne for vann til verken dem eller dyra. Jeg kan kanskje ha vanskelig for å forstå hvordan de har det, men det jeg har enda vanskeligere å forstå er hvordan bosetterne bare noen hundre meter fra kan sitte å se på dette? I mitt hode er det slik at når man har gjort noe ulovlig vil man helst ikke bli påminnet om det.

I menneskerettighetenes artikkel 10 heter det:
“Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes, og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.” Er denne som resten av menneskerettighetene glemt ovenfor palestinerne når de vil rive husene, skolen, barnehagen og teltene deres? Når de har ulike lover for palestinerne og israelerne? Når over 90% av sakene som blir meldt om israelske soldaters drap på palestinere blir henlagt?

Jeg har aldri hørt noen som har svart nei på om alle mennesker er like mye verdt. Hvis vi er enige om dette, må noe gjøres!