Fattigdom gjør ingen friskere
I Erna Solbergs regjeringstid har ulikhetene økt, og forskjellene i det norske samfunnet er forsterket. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti tar fra de fattige og gir til de rike, og sparer utgifter på kutt som rammer arbeidsledige, syke, uføre og barn i lavinntektsfamilier.
15.04.2020
av
Uttalelse fra landskonferansen til Fagforbundets pensjonister og uføre 14. nov. 2019
Sist oppdatert: 15.04.2020
I forslaget til statsbudsjett for 2020 fjernes tillegget for uføre som blir alderspensjonister og tilskuddet til pensjonister som forsørger ektefelle og barn. Unge uføre som får arbeidsavklaringspenger (AAP) får 60 000 mindre å rutte med i året, og skal klare seg på 130 000.
Det er urimelig å fjerne skjermingsfradraget som kompenserer for levealdersjusteringen i folketrygden for de som ikke kan stå i arbeid.
Det er urimelig at unge uføre skal finansiere NAVs oppfølging av egen brukergruppe.
Det er urimelig at syke, uføre og pensjonister går fra å være "selvforsørgende" til å måtte søke sosialhjelp.
Disse kuttene kommer i tillegg til andre kutt som også rammer uføre og pensjonister.
- Regjeringens innstramming i Arbeidsavklaringspengene (AAP) har skjøvet over 3000 personer over på sosialhjelp.
- Regjeringens regelendring for barnetillegget til uføre rammer rundt ti prosent av alle uføre som får barnetillegget. 1 900 har fått tillegget redusert mens regjeringen har spart 89 millioner på at barnefamilier er blitt fattigere.
- Flere uføre, og spesielt unge, mistet retten til bostøtte etter at uførereformen trådte i kraft i 2015. Den midlertidige overgansordningen gjelder bare for de som mottok bostøtte og uførepensjon før 2015.
- I 2017 kom det en innstramming fra Husbanken hvor man endret inntektsgrensen for bostøtte slik at flere fullt uføre falt utenfor ordningen.
Samlet sett er det et angrep på velferdsordninger som utgjør sikkerhetsnettet for de som står utenfor arbeidslivet.
Arbeidsledighet, sykdom og lav utdannelse er blant de viktigste grunnene til lav inntekt og dårlige levekår. En sammenligning av ytelser til de som står utenfor arbeidslivet med lavtlønnet arbeid, faller på sin egen urimelighet.
Skal alle delta i samfunns- eller arbeidslivet krever det en helt annen satsing enn sanksjoner og mistenkeliggjøring av de som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet.