SOS-barnebyen når også de fattigste i Huambo

Området rundt Fagforbundets SOS-barneby i Huambo består av fattige landsbyer med familier som flyktet hit under borgerkrigen. De hadde med seg svært lite og har blitt værende i stor fattigdom. Mange av kvinnene er enslige forsørgere for egne barn, søsken eller barnebarn. Noen av dem har svært få år på grunnskolen og få inntektsmuligheter. En del opplever å miste huset de bor i dersom de blir enker. Svigerfamilien kan kreve å overta boligen og kvinnen står da helt på bar bakke med ungene sine. Mange barn går ikke på skole enten fordi omsorgspersonen mangler penger til skoleuniform eller skolepenger, eller fordi de mangler identitetspapirer. Unge jenter dropper ofte skolen om de blir gravide.

Landsbyene i Huambo har ikke innlagt vann eller strøm, husene er laget av leire og skades av kraftig nedbør i regntiden. Brønnene i landsbyen går tomme om sommeren og vannet er forurenset.

Barnebyen omfatter lokalsamfunnet

Lokalsamfunnsprogrammet startet i 2008, to år før familiehusene og barnehagen ble tatt i bruk. I dag får 575 barn, 23 unge voksne og 132 omsorgspersoner hjelp gjennom programmet. Programmet har til formål å styrke sårbare familier slik at de ikke går i oppløsning, og gi hjelp til selvhjelp til omsorgspersonene slik at de etter noen år blir selvforsørgende.

Barnebyen samarbeider med landsbykomiteer og frivillige organisasjoner i landsbyen for å identifisere og plukke ut de som trenger mest hjelp. Gjennom opplæring, mikrolån til selvstendig næringsvirksomhet eller jordbruk løftes hele familier ut av ekstrem fattigdom.

Små skritt i riktig retning

«Cidália» er 17 år. Til tross for sine unge år bærer hun et stort og tyngende forsørgeransvar for både egne barn og for søsken. Hun ble mor for første gang da hun var 14 år. Treåringen står ved siden av henne og søker trygghet tett inntil beina hennes. På ryggen bærer hun datteren på ti måneder.

Livet har alltid vært preget av fattigdom. Faren døde da hun og søsknene var små. De har bodd sammen med besteforeldre og moren helt til moren døde i februar 2014. Besteforeldrene klarte ikke lenger å ta vare på barnebarna og oldebarnet. Søskenflokken på seks ble delt. De tre yngste søsknene flyttet inn til slektninger, mens de tre andre har måtte klare seg selv. De fikk bo en ørliten stund hos en tante, men det fungerte ikke.

Øynene til Cidália fylles opp av tårer når hun forteller at hun og barna, broren på 18 år og søsteren på åtte år har stått på bar bakke uten mat og bosted, uten håp eller framtid. En mørk og forferdelig tid.

Tør nesten ikke håpe på et bedre liv

Hun har nettopp kommet inn i lokalsamfunnsprogrammet til Fagforbundets SOS-barneby. Familien har fått tatt over huset etter foreldrene. Det er forfallent, så den første hjelpen Cidália får er oppgradering av huset slik at det har tak som er tett og en ytterdør de kan låse. Hun har fått bølgeblikk til tak, to vinduer og sement. Cidália forteller lavmælt at arbeiderne har sagt at de kommer i morgen for å starte med taket. Livets skuffelser har satt spor i henne, så hun tør ikke ha for store forhåpninger om at de virkelig kommer. Likevel leker et forsiktig smil på leppene hennes.

Uten inntekt, har familien på fem ikke hatt mat. Cidália er derfor en av mange i Tchicassa-område som får mat til seg og sine som nødhjelp gjennom lokalsamfunnsprogrammet.

Livet har begynt så smått å vende. Storebroren har fått jobb som garasjevakt. Han er underbetalt, tjener kun 15000 kwanza per måned, rundt 700 norske kroner. Det er en start, og han håper at denne jobben kan gjøre at det blir lettere å skaffe seg en annen, bedre betalt jobb.

Ny start for familien

Cidália på sin side har fått en liten jordlapp hvor hun dyrker grønnsaker. Det er det første lille skritt til selvforsørgelse. Prosjektleder og frivillige fra landsbygda som er knyttet til lokalsamfunnsprogrammet kommer til å følge opp den unge moren og resten av familien tett. Cidália drømmer om å kunne fortsette på skole samtidig som hun arbeider. Hun har gått på Tchicassaskolen og sluttet i 6. klasse. Fødselsattesten har hun mistet, så hun kommer som tusenvis av andre unge mennesker uten id-papirer, til å få problemer med å få skoleplass. Fagforbundets SOS-barneby skole, Cambioteskolen, gjør ikke forskjell på unger med og uten identifikasjonspapirer og kan gi skoleplass til henne, og bistår også med praktisk informasjon om hvordan hun kan bli registrert på nytt igjen.

Det er viktig å tenke på alle muligheter for å øke Cidálias inntekter og bedre barnas livsvilkår. Fedrene til barna hennes har forlatt henne og ønsker ikke noe kontakt med barna, men bestefaren til den yngste bor rett ved. Gjennom dialog forsøker de frivillige i programmet å få til løsninger slik at bestefar kan påvirke sønnen til å påta seg noe forsørgeransvar for datteren. Det er ikke en lett prosess, men verdt et forsøk. Han har arbeidsinntekt i motsetning til veldig mange andre unge angolanske menn i Tchicassa.

Norges ambassadør i Angola berømmer Fagforbundet 

Ambassadesekretær Birgitte Wilhelmsen Wessel besøkte barnebyen sammen med Fagforbundets delegasjon i september i år, og i fjor deltok ambassadør Ingrid Ofstad. I møte med delegasjonen i år berømmet ambassadøren  Fagforbundet for å ha satset på Angola til tross for at Angolas oljerikdom har ført til at landet per i dag ikke defineres som et u-land.

- Angola har oljepenger, men ikke sivilsamfunn som kan bygge opp landet og sikre rettferdig fordeling av rikdommen. Mange i befolkningen er rammet av ekstrem fattigdom. Fagforbundets SOS-lokalsamfunnsprogram og Cambioteskolen gir grobunn for at slike sivilsamfunn kan med tiden få plass i Angola. Fagforbundet bidrar til at de mest sårbare i samfunnet får skolegang og økte ressurser. Det er mennesker som skaper utvikling, derfor er det viktig at Fagforbundet fortsetter programmet sitt i Huambo og ikke trekker seg ut av Angola som andre organisasjoner har gjort de siste årene, sa ambassadør Ingrid Ofstad.