Dette er Angola

Republikken Angola, tidligere Portugisisk Vest-Afrika, ligger sørvest i Afrika. Landet grenser i nord til Kongo (forhenværende Zaïre), i øst til Zambia, i sør til Namibia og i vest til Atlanterhavet. Den lille enklaven Cabinda ligger 30 km nord for selve Angola. Det totale landarealet utgjør 1 246 700 km² og kystlinjen er på 1650 km. Hovedstaden Luanda (4,7 mill. innbyggere) er også landets største by, andre større byer er Huambo, Lubango, Benguela, Cabinda.

Befolkning

Angola har rundt 20 millioner innbyggere (2011). Angola har en svært ung befolkning, og om lag 60% av befolkningen er mellom 0 og 14 år. Den gjennomsnittlige levealderen i befolkningen er 36.8 år.

Angolas befolkning er sammensatt av til sammen mer enn 90 etniske grupperinger, men 75% tilhører én av de fire største folkegruppene: mbundu (i sentrale og sørlige strøk); bakongo (i nordvest); kimbundu (i nord og i det sentrale Angola); og chokwe-lunda (i øst). Inntil Angola frigjorde seg fra Portugal i 1975, bodde det dessuten 400 000 portugisere i landet. Nå har omlag 90% av disse returnert til Portugal. Angolas offisielle språk er portugisisk, men mer enn 90% av angolanerne snakker også ett eller flere bantuspråk. De mest utbredte bantuspråkene i Angola er kimbundu, umbundu og kikongo. Ifølge beregninger gjort på begynnelsen av 90-tallet, er 53% av innbyggerne kristne, mens resten bekjenner seg til tradisjonelle afrikanske religioner.

Barns situasjon i Angola

I Angola er rundt 60% av befolkningen under 14 år, mens tilsvarende tall for Norge er 20%. Angola har med andre ord en svært ung befolkning. Det innebærer at et relativt lite antall voksne skal forsørge et stort antall barn.

Angola er et krigsherjet land, og hiv og aids-epidemien bidrar ytterligere til at stadig flere barn opplever å miste en eller begge foreldre. Antallet foreldreløse er uklart, siden ulike kilder opererer med forskjellige tall. Et anslag er at rundt 1 million barn har mistet en av foreldrene, mens 300 000 har mistet begge foreldre (Kilde: USAID, 2002). Samtlige anslag viser at antallet barn som har vil miste en eller begge foreldre er økende.

Barnedødeligheten har blitt redusert kraftig slik at nå dør hvert sjette barn før fylte 8 år. For bare noe få år siden døde hvert fjerde barn før 8 år. Barn dør av malaria, kolera og andre sykdommer, men også av fysisk vold.

Barn og unge i Angola har videre begrensede utsikter til skolegang. UNICEF viser at rundt halvparten av barn og unge ikke får utdanning.

Hiv/aids

Aidsepidemien, som herjer nådeløst spesielt i det sørlige Afrika, skaper nye utfordringer siden den hvert år etterlater seg millioner av foreldreløse barn. Presset på det sosiale nettverket i Afrika er stort, siden mange i foreldregenerasjonen dør fra sine barn. Mange familier som allerede sliter med å få endene til å møtes, har ikke kapasitet til å ta til seg enda et barn.

Angola er moderat rammet av hiv/aids-epidemien sammenlignet med andre afrikanske land sør for Sahara. Rundt 500 000 av Angolas befolkning er smittet av hiv/aids, men det er i dag svært få smittede som får behandling for hiv/aids. Antallet hiv/aids-rammende antas å øke kraftig i årene som kommer.

Topografi

Angola er det syvende største landet i Afrika. Geografisk sett kan landet deles inn i fire regioner: slettelandskap ved Atlanterhavskysten, savanne på høysletten i hjertet av landet, steppeørken i sør og tropisk regnskog i nord. Fjellet Moco er med sine 2620 meter Angolas høyeste punkt. De fleste av elvene i landet har sin kilde i det sentrale Angola, og de to største - Cuanza og Cunene - munner ut i Atlanterhavet. Andre store elver er Kwando og Cubango som begge renner sørover, for å munne ut i Okavango-bassenget i Botswana.

Klima

Angola har et tropisk klima, men klimaet varierer i tråd med høydeforskjellene. Landet har to årstider: en tørr, sval periode fra juni til oktober og en fuktig og varm fra oktober til mai. Den kalde nordgående Benguelastrømmen i det sørlige Atlanterhavet påvirker nedbøren i Sør-Angola og medvirker til at klimaet der er tørt eller halvtørt. Den sentrale høysletten har et temperert klima, mens det langs elven Cuanza og i nordvest er høye temperaturer og kraftige regnfall.

Flora/fauna

I nord og i Cabinda-enklaven finner man tett tropisk regnskog. I det sentrale Angola derimot, består landskapet av savanne med høyt gress og spredte trær, mens det helt sør og vest i landet er gressmark som dominerer. Langs kysten vokser det palmer og sør for Namibe er det spredt ørkenvegetasjon. Dyrelivet er like variert som vegetasjonen og består av mange av de store afrikanske pattedyrene, blant annet elefanter, neshorn, sjiraffer, flodhester, sebraer, antiloper, løver og gorillaer. Det finnes dessuten mange insekt- og fugleslag.

Historie I 1483 kom portugiserne, som var på jakt etter edle metaller til Angola, og etablerte seg der, ved hjelp av ulike stammeoverhoder som slavehandlere. Portugiserne lyktes imidlertid ikke med å ta over all politisk makt i landet, spesielt var det vanskelig å underlegge seg folkene i midt-Angola. Det var på grunn av at maktovertagelsen viste seg såpass problematisk, at man innførte det såkalte regime do indigenato - et økonomisk og politisk system som sørget for portugisernes utnyttelse av angolanerne. Dette systemet ble holdt i hevd helt til 1961. Fra 1951 av ble ikke Angola lenger betraktet som en koloni, men som en oversjøisk provins. I løpet av 50-tallet fikk dessuten landets nasjonalistbevegelse stadig økt tilslutning, og i 1961 ble det startet geriljakrig mot portugiserne. Frigjørings-bevegelsen besto av tre rivaliserende grupperinger. Til tross for at alle tre hadde egne bevæpnede styrker i felten, skjedde det lite av betydning før revolusjonen i Portugal brøt ut i april 1974, og landet oppnådde uavhengighet i 1975.

Politikk

Etter at Angola oppnådde selvstendighet i 1975, hevdet to ulike regjeringer å representere landet: den ene utgått fra MPLA (Folkebevegelsen for Angolas frigjøring) i Luanda, og den andre med støtte fra UNITA (Forbundet for Angolas fullstendige frigjøring) og FNLA (Angolas nasjonale frigjøringsfront) i Huambo. På begynnelsen av 1976 fikk imidlertid MPLA og deres regjering overtaket og lederen Agostinho Neto ble gradvis anerkjent som Angolas president verden over. Etter at Neto døde i 1979 overtok José Eduardo dos Santos makten i landet. Selv om FNLA sluttet seg til regjeringen i 1984, fortsatte UNITA med sin geriljakrigføring mot MPLA. I august 1988 undertegnet imidlertid partene en fredsavtale. President dos Santos kunngjorde at et flerparti-valg skulle avholdes i september 1992, og en fredsbevarende styrke i FN-regi ble satt til å opprettholde ro og orden i landet. UNITA anerkjente ikke valgresultatene og at MPLA seiret påny, og gikk igjen til krig mot det sittende regimet. I 1995 var anslagsvis 3,6 millioner angolanere på flukt, mens 500 000 innbyggere var blitt drept. I 1994 skrev UNITAs ledere og regjeringen under på en ny fredsavtale, denne gangen i Lusaka i Zambia; og i 1996 ble partene enige om å slå sammen sine respektive styrker og å danne en samlingsregjering. Etter mye om og men, ble en regjering sammensatt av UNITA- og MPLA-sympatisører en realitet i april 1997. dos Santos forble president, mens UNITA utgjorde den største opposisjonsgrupperingen i parlamentet. Håpet var at disse hendelsene skulle sette en stopper for den 22 år lange borgerkrigen i landet.

Konfliktene har likevel fortsatt å blusse opp, og fredsavtalene har gang på gang blitt brutt. FN-styrken som skulle ha vært ferdig med sitt oppdrag i 1997, trakk seg ut i 1999. UNITA-leder Jonas Savimbi ble drept i kamp mellom regjeringssoldater og UNITA-styrker i 2002. En fredsavtale mellom partene ble undertegnet april samme år. President siden 1979 er José dos Santos.

Ved en grunnlovendring ble statsministerstillingen fjernet og landet er dermed fullstendig presidentstyrt. Presidenten kontrollerer militæret. landets økonomi og massemediene. Det finnes ingen politiske fanger i Angola, men opposisjonen blir effektivt holdt nede.

Økonomi

Den langvarige borgerkrigen har påført den angolanske økonomien store tap. Da krigshandlingene ble trappet opp på 80- og begynnelsen av 90-tallet nær sagt stanset jordbruksproduksjonen, som sysselsetter 70% av angolanerne. Det er bare 2,8% av Angolas landområde som består av dyrkbar mark, hvorav bare en sjettedel i realiteten er tatt i bruk. Det er kaffe, som dyrkes i nordområdene, som er landets viktigste jordbruks-eksportvare. Det mest sentrale jordbruksproduktet når det kommer til egenbruk, er manioken. Andre viktige produkter er sukkerrør, bananer og mais. Produksjonen av grønnsaker, bomull, palmebaserte varer og sisal er også betydelig. Tsetsefluen er imidlertid et problem for hele jordbrukssektoren. En annen og svært alvorlig realitet i Angola, er de mange landminene som ennå ikke har blitt fjernet og som er en overhengende fare for folk på landsbygda. Angola har betydelige ressurser å dra veksler på, som råolje, diamanter, jernmalm, mangan, kobber, uran og salt, hvorav både olje og diamanter er viktige eksportvarer. Industrisektoren er begrenset. De viktigste industriproduktene er drikke- og matvarer, deriblant raffinert sukker, mel og øl.

Oljen har gjort at Angolas økonomi er en av de raskest voksende i verden. Fra 2001 til 2010 var økningen i gjennomsnitt over 11 prosent per år. Samtidig har utenlandsgjelden sunket drastisk. I 1999 var gjelden nesten 220 prosent av landets  brutto nasjonal produkt (BNP), mens den ti år senere var redusert til drøyt 28 prosent av BNP, ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF). I 2011 begynte landet å investere mer i utlandet, blant annet i Portugal.

Korrupsjon er et stort problem i Angola. Ifølge Transparencys korrupsjonsindeks lå Angola på 168. plass i 2010, etter land som Kirgisistan og Venezuela. Samme år ble det innført nulltoleranse mot korrupsjon. Man regner med at et helt statsbudsjett har forsvunnet på de siste ti årene.

Omkring halvparten av Angolas befolkning er rammet av fullstendig eller delvis arbeidsløshet. 70 prosent av befolkningen på mindre enn to dollar om dagen, og 80 prosent regnes med å befinne seg i uformell sektor. Landet har begynt å få en liten middelklasse som blant annet består av offentlige ansatte. Rundt en million mennesker jobber nå i denne sektoren.

Kultur

Angolanske maskene og skulpturene i tre har en funksjon utover den estetiske, noe som er typisk for nesten all afrikansk kunst. Ikke bare har de en viktig funksjon i livs-, døds-, og overgangsriter (f.eks. det som markerer overgangen fra barndom til voksenliv), men også i ritualer knyttet til innhøsting og jakt. Angolanske kunsthåndverkere arbeider både med tre, bronse, elfenbein, malakitt og keramikk. Forøvrig har hver enkelt etniske gruppering sitt eget og karakteristiske kunstneriske uttrykk.