Når ingen bryr seg når du gråter

Susan ble født på Sentralsykehuset i Huambo. Moren hennes døde under fødselen. Moren hadde ikke fortalt noen om hvem som var faren til barnet hun ventet. Den eneste slektningen var en grandtante. Hun hadde ingen mulighet til å ta seg av barnet. Den lille jenta, som sykepleierne ga navnet Susan, ble værende på sykehuset. Alene.

19.10.2013 av Turid Weisser
Sist oppdatert: 19.10.2013

Da det ble klart at ingen kom til å hente Susan, tok sykehuset kontakt med sosialmyndighetene. De igjen tok kontakt med SOS-barnebyen i Huambo. Gjennom flere års samarbeid kjenner sosialmyndighetene i Huambo godt til barnebyen, og det tilbudet den gir til barn som er alene eller mangler trygge omsorgspersoner.

Susan var underernært og understimulert

Da Susan kom til sin nye familie i SOS-barnebyen var hun to måneder. Hun bar tydelig preg av å ha vært understimulert den første viktige spedbarnstiden. Hun var også underernært. Sykepleierne på sykehuset hadde gjort så godt de kunne innenfor den tiden de hadde til rådighet. Men det kan ta lang tid å få en liten baby til å spise nok. Og en baby trenger mer omsorg og kroppskontakt enn bare bleieskift. Alle trenger å bli plukket opp når de gråter.

Susan har fått mye oppmerksomhet fra sine nye SOS-søsken

I barnebyen fikk Susan et trygt hjem i familien til SOS-mor Albertine. Endelig fikk den lille kroppen den nærheten, omsorgen og ernæringen hun trengte. Etter bare to uker var endringen merkbar. Susan vokste og begynte å smile. I tillegg til tett oppfølging fra en konstant nærværende SOS-mor, får Susan mye oppmerksomhet fra sine nye SOS-søsken. De har passet på og lekt, kost og gitt henne all den kjærligheten som bare storebrødre og storesøstre kan gi. Susan fikk en dårlig start på livet. Men hun har alle muligheter til å få en god fortsettelse.

 

Denne artikkelen ble sendt ut i nyhetsbrev fra SOS-barnebyer 7. oktober 2013. 

Om du ikke har fått nyhetsbrevet, men ønsker å motta det, send epsot til Turid.Weisser@sos-barnebyer.no