I krigens bakgård

Libanon er inneklemt mellom Syria og Israel, og det preger landet. 4,5 millioner innbyggere bor på et område like stort som Aust-Agder fylke, og dette lille landet huser i dag omtrent 1,4 million flyktninger.

07.11.2016 av Ole Roger Berg, Fagforbundet Sør-Trøndelags Palestina-ambassadør
Sist oppdatert: 07.11.2016

Det ca. 11 mil fra Beirut til Damaskus, hovedstaden i Syria. Altså kortere enn mellom Trondheim og Oppdal. Avstanden til Homs i Syria er ikke mye lengre. Aleppo og Palmira er ca. 30 mil unna. Syria er Libanons nærmeste nabo på ene sida, med Israel på andre sida. Så det er kanskje ikke så rart at Libanon er sterkt påvirket av krigen i Syria og nærheten til Israel. I Libanon er ca. 1/3 av innbyggerne flyktninger, og her i Norge hyler vi over oss om det kommer 10 000. Kontrasten er stor.

Når det er full krig i nabolandet, så blir sikkerheten satt i høysetet. I oktober da fem av Fagforbundets Palestina-ambassadører besøkte solidaritetsprosjektene Fagforbundet støtter fikk bl.a. ikke lov til å publisere blogger eller noe på sosiale medier under oppholdet. Våre verter, Norsk Folkehjelp, var strenge på sikkerheten. Den langvarige krigen og flyktningsituasjonen, har selvsagt skapt spenninger internt i Libanon også. I tillegg til de spenningene som var der før krigen i Syria, som f.eks. situasjonen til de palestinske flyktningene i og utenfor flyktningleirene. Over 400 000 palestinere er registrert i Libanon, mens det er i overkant av 280 000 som er registrert som brukere av UNRWA, FNs organisasjon for palestinske flyktninger. I tillegg har det kommet ca. 40 000 palestinere fra Syria, som altså må flykte nok en gang. Dette skaper selvsagt problemer når leirene i utgangspunktet er overfylt. Det finnes 12 offisielle palestinske flyktningeleirer i Libanon, og ca. 40 uoffisielle palestinske bosettinger utenfor leirene. Disse bosettingene er i utgangspunktet ulovlige, da de ble etablert utenom FN-systemet, men også fordi palestinere ikke har lov til å eie verken hus eller leiligheter i Libanon.

 

Flere generasjoner i leirene

Fjerde- og femte generasjonsflykninger vokser nå opp i leirene i Libanon. Jeg tror ikke det er mulig for noen som ikke har opplevd det, å forstå hva det innebærer. Vi fikk noen glimt av livet deres, og vi fikk mye informasjon om situasjonen, men kan ikke si at vi forstår hva dette livet innebærer.

Vi kan bare prøve å formidle noen av disse glimtene og noen av følelsene vi møter. Vi møtte flyktningfamilier i ren nød. Familier som bodde i rønner, i ren slum. Familier som hadde solgt alt de eide for å flykte fra Syria, for så å ende opp nederst på rangstigen i en flyktningleir i Libanon. Vi møtte mennesker som ikke hadde noe håp om et bedre liv og vi møtte noen som håpet via en sønn som flyktet videre til Tyskland. Vi ble fortalt at narkotika var blitt et kjempeproblem i leirene, at politiske grupper lokket ungdom med våpen og penger, og at ungdommene hadde gitt opp livet i Libanon og kun drømte om å komme seg til Europa.

Vi så leirer med trange gater, der solen sjelden slapp til og der elektriske ledningsvaser hang over alt. (En norsk elektriker ville fått hjerteattakk.) Her bor familiene i generasjon etter generasjon. Arbeidsledigheten er skyhøy. Noen steder kan de få litt sesongarbeid i jordbruket til sultelønn, noen steder kan du få seg ordinært arbeid, men da selvsagt til lavere lønn enn libaneserne. Det er en av årsakene til t fagbevegelsen i Libanon ikke har mange palestinerne som medlemmer.

 

Retten til å returnere må innfris

Som besøkende føler du deg som en kikker, som en inntrenger, men de lokale aktivistene er klare på at dette er viktig. Dere må dra hjem og fortelle hvordan vi lever, sier de. Vi er de glemte flyktningene.

Når du forlater en familie der kona døde fordi de ikke hadde råd til å betale for behandling, så føler du en avmakt som er altoppslukende. Du får mest lyst til å røske med deg ungene hjem til Norge, eller vrenge lommene og kontoen din for å gi dem noen dager uten økonomiske bekymringer i alle fall. Du er så satt ut at du ikke greier å tenke rasjonelt. Du har følt litt av den håpløsheten som disse menneskene føler hver dag. Vi har en forpliktelse å bringe historiene og våre egne erfaringer videre fra leirene. Ikke noe menneske, flyktning eller ikke flyktning, fortjener å leve under slike forhold som vi har vært vitne til. Den israelske okkupasjonen og krigen i Syria må opphøre, og de palestinske flyktningene må få innfridd sin rett til å returnere på lik linje som andre flyktninger.