Kommentaren: Mistenksomhet truer velferdsstaten

Velferdsdebatten har alltid handlet om plikter, frykt for misbruk og hvem som er verdig trengende, men nå dreies velferdspolitikken mot et sterkere insentivfokus, kontroll og strammere krav til den enkelte.

07.11.2014 av Professor Annett Arntzen, Høgskolen i Buskerud og Vestfold
Sist oppdatert: 18.11.2014

Velferdsstaten leverer godt: Sysselsettingen har økt de siste 40 åra. Norge har mange i arbeid, og har en høy andel kvinner, eldre, innvandrere, folk med helseproblemer og lav utdanning i arbeidsstokken. Vi har lav ledighet, små lønnsforskjeller, lite fattigdom og inntektsulikhet, stort arbeidstilbud, stor fornyelsesevne, høy politisk legitimitet og stor fordelingsvilje. Likestillingen er både et resultat av, og en forutsetning for, velferdsmodellen.

Velferdsmodellen har utfordringer: Mange på trygd, behov for arbeidskraft, utgiftsøkning og færre til å tjene inn. Sliterne skal ivaretas samtidig som arbeid belønnes. Vi må hindre framvekst av en ny underklasse i vårt flerkulturelle samfunn og bevare et solidarisk samfunn uten fattigdom og med lite sosial ulikhet.

Men hvilken nytte har det å kutte i uførepensjon eller å presse syke ut i arbeid i enda større grad nå?

Forskning viser at sjenerøse velferdsordninger ikke gjør at folk lar være å jobbe, og det fører ikke til synkende arbeidsmotivasjon. Folk i sjenerøse velferdsstater viser også mer positive holdninger til å jobbe enn det som er tilfelle i andre land.

Produksjons- og konkurranseforhold på arbeidsmarkedet gjør det vanskelig for de med «lav produktivitet» å få innpass. Det er de syke, de med helserelaterte ytelser og langtidsmottakerne av økonomisk sosialhjelp som dagens arbeidsmarked ikke har behov for, eller som arbeidsgiverne ikke vil ha. Og det er disse gruppene som utsettes for kraftig insentivbruk og innstramninger i offentlige ytelser.

Folk må ikke skremmes fra å søke offentlig hjelp! Det kan føre til nye og flere sosiale problemer og et reelt utenforskap. Velferdsstaten sikrer individets selvstendighet. Velferdsordningene er rettigheter som anerkjenner at man er innenfor samfunnet, uansett om man er frisk eller syk, i jobb eller ikke. Dette fundamentet må ikke trues.

Velferdsordningene undergraver ikke velferdsstaten. Det som truer velferdsstaten, er mistenkeliggjøringen av mennesker som får offentlige ytelser og oppfatninger om ungdom som  «navere», at sykefravær skyldes latskap og at uføre mangler arbeidsmoral. Det som truer velferdsstaten er hvis universelle ordninger erstattes av behovsprøvde. Da kan viljen til å betale for godene forsvinne og de rike vil heller satse på private ordninger. Det som truer velferdsstaten er medias omtale av «kraftig økning i sykefravær og antall uføre». Det fører til høy aksept for endring og kutt i velferdspolitikken.

Debatt om velferdsordningene er viktig, men viktigst er at velferdsstatens bidrar til jevnere fordeling av verdiskapning og makt og mellom ulike sosial lag, menneskesynet som ligger til grunn og holdningene hele velferdssystemet er basert på: Tillit, likeverd og fellesskap.

 

Referanser:

Elstad, L. (2013) Fellesskap fungerer. Om velferdsordningene våre og mytene som truer dem. Oslo: Manifest

van der Wehl KA, Dahl E, Thielen K (2012) Social inequality in «Sickness»: Does welfare state regime type make a difference? A multilevel analysis of men and women in 26 European countries. Int J Herlath Service 42(2): 235-255

 

 

Professor Annett Arntzen, Høgskolen i Buskerud og Vestfold