Er lønnskutt riktig krisemedisin?

Vi i Norge bør merke oss hvordan det har gått med landene som har satset på lønnskutt som krisemedisin. De opplever dramatiske fall i sysselsetting og levestandard, skriver Lars Gunnesdal.

20.09.2012 av Lars Gunnesdal, økonom i Manifest Analyse
Sist oppdatert: 02.10.2012

I mange europeiske land opplever innbyggere flest drastiske kutt i sine lønninger og pensjoner. Hellas har kuttet omtrent 20 prosent i både minstelønn, trygder, pensjoner og offentlig ansattes lønn. I Spania økes momsen og arbeidsløshetstrygden kappes, for å spare penger som kan «hjelpe til å redde Spanias banker». Eksemplene på slike kutt er mange.

Denne politikken synes å høre sammen med en forestilling om at vanlige ansatte har vært for kravstore, at befolkningen har «levd over evne». I et slikt perspektiv blir lønnskutt, lønnsfrys og pensjonskutt, sett på som nødvendig krisemedisin. Fagbevegelsen blir derfor en del av sykdommen som må kureres. Det ledende høyreorienterte magasinet The Economist har foreskrevet «Krig mot offentlig sektors fagforeninger» som viktigste krisetiltak.

I Manifest Analyses nye rapport «Grådighetens pris» undersøker vi faktagrunnlaget for slike forestillinger og kuttpolitikken de støtter opp om. Har fagforeningene blitt for sterke og grådige, og dermed sikret arbeiderne i vesten en lønnsvekst «over evne»?

Vi finner at det stikk motsatte har skjedd. Den store finanskrisa i 2007 brøt ut etter tiår med stadig fallende lønnsandel og synkende organisasjonsgrad. Andelen fagorganiserte i OECD-landene er halvert siden 1980. Mens reallønnsveksten for arbeidere har stagnert i mange land, må vi tilbake til 1930-tallet for å finne en sterkere konsentrasjon av inntekt på toppen. For mange har økende gjeld blitt et substitutt for uteblitt lønnsvekst.

Stadig flere økonomer og politiske aktører peker nå på den økende ulikheten i perioden etter 1980 som en viktig kriseårsak. Det er derfor lite som tyder på at å kutte i ansattes lønninger og svekke fagbevegelsens posisjon vil fungere som krisemedisin. Høyresidens foreslåtte løsninger blir dermed et krav om «mer av det samme».

Vi mener det trengs en felles krisepolitisk forståelse i norsk politikk, som grunnlag for enighet om hva som bør – og ikke bør – gjøres på noen grunnleggende områder. Det vil komme krav om lønnskutt også her i Norge, og ønsket om redusert makt for fagbevegelsen uttrykkes fra høyresiden jevnlig allerede.

Vi i Norge bør merke oss hvordan det har gått med landene som har satset på store lønnskutt som krisemedisin. De opplever dramatiske fall i sysselsetting og levestandard, de går fra vondt til verre. Norge bør også innse at vi har en egeninteresse av å ikke bidra til disse kuttene via vår rolle som kreditor gjennom Pengefondet.

Her hjemme representerer derfor streiken ved de kommersielle sykehjemmene (avsluttet gjennom tvungen lønnsnemnd) frontlinjen i den viktige kampen som norsk fagbevegelse nå står midt oppe i. Sterke kapitalkrefter forsøker å få innpass i den norske velferdssektoren, hjulpet fram av politiske partier på høyresiden. Disse selskapenes forretningsmodell består i å legge press på de ansattes lønninger og pensjoner, for å kunne sende skattefinansiert profitt oppover i systemet til allerede velfylte lommer.

Det er mye som tyder på at det er kapitaleiernes vellykkede innsats for omfordeling fra ansatte til eiere, fra folk flest til de rike, som har beredt grunnen for krisa. Det er med andre ord arbeiderne som nå betaler prisen for bedriftseiernes grådighet, og ikke omvendt.