Avdemokratiseringen av EU

Daglig leder i For Velferdsstaten, Asbjørn Wahl, skriver i denne kommentaren at det trengs en "omfattende mobilisering fra fagbevegelse og folkelige krefter hvis man skal hindre at Europa igjen går i autoritær retning."

07.10.2011 av Asbjørn Wahl
Sist oppdatert: 21.11.2011

Det har lenge vært kjent at EU lider av et demokratisk underskudd. Nå, i finanskrisas kjølvann, foregår det en dramatisk ytterligere avdemokratisering. Først og fremst gjelder dette den økonomiske politikken – altså det som er viktigst for utviklingen av samfunnet.

Avregulering av markedene, økende forskjeller i samfunnet og utstrakt spekulasjon var viktige faktorer som bidro til å skape den omfattende finanskrisa i 2008. En rekke regjeringer satte seg i dyp gjeld for å redde banker og finansinstitusjoner. Markedsliberalister og spekulanter fryktet at deres tid var over. Det var det imidlertid ingen grunn til, for det folkelige opprøret mot spekulasjonsøkonomien uteble. Deler av EUs fagbevegelse mobiliserte, men noen felles, offensiv kamp ble det ikke noe av. Dermed kunne markedsliberalistene fortsette sitt prosjekt.

Det første de gjorde var å fraskrive seg ansvaret for krisa. Nå snakkes det ikke lenger om at det er avregulering, omfordeling og spekulasjon som har skapt krisa, det er folk flest og det offentlige som har levd over evne! Derfor må det kuttes – både i velferden, i lønninger og pensjoner. Det lar seg ikke så lett gjøre nasjonalt, ettersom parlamenter og regjeringer med jevne mellomrom må stå til ansvar overfor velgerne. Beslutningene overføres derfor til Brussel, til organer uten utidig innblanding fra folket i valg.

I rekordfart er det gjennomført en formidabel omstrukturering og sentralisering av den økonomisk-politiske makta i EU – i form av tre nyskapninger:
1) Det europeiske semester
2) Europakten
3) Ny økonomisk styringsmodell (seks nye lover også kalt ’sixpack’).
Alle overfører makt fra regjeringer og nasjonale parlamenter til Brussel – ikke til EU-parlamentet, som er folkevalgt, men til Kommisjonen og Rådet. De landene som er riktig ute å kjøre i finanskrisas kjølvann, som Hellas, Irland og Portugal, settes like godt under administrasjon av organer enda lenger fra folkevalgt innflytelse; Det internasjonale pengefond, Den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen.

Det europeiske semester er perioden (januar – juni) hvert år da de nasjonale regjeringene skal sende sine forslag til statsbudsjett til Brussel for ’godkjenning’. Europakten skisserer hvordan krisa skal møtes, gjennom offentlig innstrammingspolitikk, samt angrep på lønninger og pensjoner. Stabilitetspaktens krav om maksimalt underskudd på statsbudsjettet på 3 prosent og maksimal offentlig gjeld på 60 prosent av BNP skal tvinges gjennom. Sixpack’en gir det juridiske grunnlaget for gjennomføringen av denne politikken – blant annet gjennom sanksjoner mot medlemsland som ikke følger opp kravene.

Dette er alt sammen institusjonalisert høyrepolitikk – i finanskapitalens interesse og uten demokratisk forankring. Sosialdemokratisk reformpolitikk (også kalt keynesianisme) er forbudt ved lov i EU nå, i stor grad vedtatt med sosialdemokratiets støtte. Situasjonen er dramatisk – og farlig. Det trengs med andre ord omfattende mobilisering fra fagbevegelse og folkelige krefter hvis man skal hindre at Europa igjen går i autoritær retning.