Solidaritet mot hatet

Etablerte partier, særlig på høyresida, har i land etter land vært tiltrukket av den høyrepopulistiske retorikken, skriver Ali Esbati, økonom i Manifest Analyse.

19.09.2011 av Ali Esbati, økonom i Manifest Analyse
Sist oppdatert: 19.09.2011

Hvis vi ønsker å lære noe av tragedien 22. juli, må vi se den for det den var: et bevisst politisk attentat. Og da må vi også bedre forstå det politiske miljøet og det klimaet der terroristen Behring Breivik har planlagt og rettferdiggjort angrepet sitt.

De krigerske konspirasjonsteoriene han har abonnert på, er ikke private psykoser av typen «hører demonstemmer i hodet». Det er en politisk ideologi, som deles og spres av en ganske stor gruppe. Breivik har i årevis kunnet få sitt verdensbilde bekreftet i påstander og utspill fra politikere og debattanter i Norge og i andre europeiske land. Ideen om «Eurabia» – at muslimene er i ferd med å okkupere den vestlige verden, med støtte fra «kulturmarxistiske» forrædere – er Breivik slett ikke den første til å føre fram. Den helt logiske forlengelsen er at «okkupantene» må drives ut med makt og de som har hjulpet dem må straffes.

Virkelig farlig blir denne hatideologien, når den rører seg inn mot den politiske debattens hovedåre. Dette er noe som også har skjedd i Norge de siste årene. Til tider har tonegivende politikere og synsere vært nærmest besatte av alt som har med den muslimske befolkningen å gjøre, inkludert fantasier om hvor mange de kommer til å være om 50 eller 100 år. Dermed har en stadig hardere måte å beskrive denne delen av den norske befolkningen blitt legitimert. Det er i denne konteksten Breivik har bikket over stadig nye grenser. Han har i sine egne øyne «tatt ansvar» for å angripe landssvikerne og forræderne i denne krigen, som så mange har snakket om, men ikke turt å begi seg inn i.

Den store plassen som opphetet prat om innvandring og etnisitet har fått, har samtidig presset ut andre avgjørende sosiale og politiske temaer. Dette er ikke politisk nøytralt. Det er høyresiden som har tjent på denne utviklingen.

I hele den vestlige verden har vi de siste tre tiårene sett sterke angrep mot de velferdsrettigheter som progressive krefter – spesielt arbeiderbevegelsen – har bygget opp. Disse angrepene blir forsterket, hvis det blir etablert en forståelse av at ”folk flest” er oppdelt langs etniske og religiøse linjer. Høyrepopulistiske partier som har lyktes i å surfe på en slik dynamikk har vokst seg sterkere. Og etablerte partier, særlig på høyresida, har i land etter land vært tiltrukket av den høyrepopulistiske retorikken – en retorikk som de siste årene altså har vært sterkt rettet inn mot å framstille muslimer som trussel. Dette er en farlig utvikling. Effektiv motstand mot den må gå framover på to bein.

Det ene er å skjønne at hatet mot muslimer er et virkelig problem i dagens Norge. Det har ikke mye å gjøre med religion. Det er en form for rasisme som på lik linje med andre former for rasisme splitter, ydmyker og undertrykker folk.

Det andre beinet, må være å ikke «etnifisere» viktige samfunnsproblemer, men å gjøre en økonomisk politikk for økt likhet og sterkere velferdsordninger til toppsak i den politiske debatten. Det er ikke minst fagbevegelsens kamp for rettferdighet, solidaritet og fellesskap som kan trenge ut litt av synsinga om innvandrerne.