Bolig i by og bygd – ulikhetene vokser og ungdom taper mest
Når markedet skal bestemme boligpolitikken øker ulikhetene. De som vinner peker på «globalisering», «modernisering» og «utdanningssamfunnet». De som taper skylder på gammel politikk. En viktig faktor til økende ulikhet i Vesten er bolig. Hittil har bolig vært et storbytema. Men hva skjer på bygda? Skriver Nestleder Fagforbundet sentralt Sissel Skoghaug.
25.02.2021
Sist oppdatert: 25.02.2021
På bygda mister venstresiden velgere. Det skulle man egentlig ikke tro. I presidentvalget i USA i 2020 stemte flertallet av velgerne i byene på Biden. I det øvrige USA fikk Donald Trump stort sett flertall. I det franske presidentvalget 2017 surfet høyrepopulistiske Le Pen på misnøye og fattigdom i tidligere arbeiderklassebastioner i distriktene. Fra 2018 inntok «De gule vestene» Paris. De kom fra distriktene, ville vise sin misnøye og ville bli sett. I 2019 falt «The read wall» i Storbritannia, da arbeiderklassen stemte på de konservative og sørget for at Boris Johnson vant valget. I Øst-Europa er velgerbildet enda tydeligere. Nå viser flere studier en sterk sammenheng mellom stemmegivning og økende geografisk ulikhet.
USA og Norge er trolig på hvert sitt ytterpunkt i Vesten når det gjelder ulikheter; når det gjelder lønn, tilgang til helsehjelp og utdanning sikret av velferdsstaten, og ikke minst; tillit i befolkningen. Likevel ser vi at velgermønstret også i Norge har fått en tydelig geografisk akse, både i valg og meningsmålinger. Først ble fenomenet ansett som «smitte» fra andre land. Men ulikhetene øker også i Norge. Dette gjelder særlig en raskt voksende ulikhet i formue skapt av boligmarkedet.
Vanlige folks boligformue utgjør om lag 70 prosent av hele formuen i Norge. De heldige som kan kjøpe bolig i byen, vil raskt være langt rikere enn de øvrige. På kort tid har utviklingen i boligmarkedet ført til at formuesulikheten i Norge nå er på linje med England, ifølge SSB.
En rapport laget for Sparebank1 Nord-Norges konjunkturbarometer i 2019, «Tapere og vinnere i boligmarkedet» viser store forskjeller i formuen i Nord-Norge. Gjennomsnittlig boligformue i Tromsø i 2018 er nesten åtte ganger høyere enn i Berlevåg. Det er bare «7 kommuner i Nord-Norge [Tromsø, Bodø, Alta, Harstad, Hammerfest, Rana og Sortland] hvor den gjennomsnittlige verdien for boliger ligger over 2,5 millioner kroner».
Det betyr at boligbygging er økonomisk risikabelt i resten av landsdelen. Kostnadene med å bygge nye boliger, og markedsverdien i distriktene, står langt fra hverandre. Lave boligsalgspriser i distriktene hemmer nybygging og fører til boligmangel, som igjen kan gi rekrutteringsproblemer for arbeidskraft i distriktene. Det siste dokumenteres i en ny regjeringsbestilt rapport. Lave boligpriser i distriktene gjør det vanskelig for de derfra å komme innpå boligmarkedet i byene. I tillegg avviser stadig flere banker å gi unge lån med pant i foreldrenes boliger på landsbygda. Den nye ulikheten går i arv.
Det har vært langvarig fokus kun på boligmarkedet i byene, der det er svært krevende for unge å komme inn i boligmarkedet. Boligulikheten som finnes mellom byene og landsbygda er derimot taus og ikke anerkjent. Problemstillingen må løftes opp og fram. Vi trenger ny boligpolitikk, i by og bygd. Den må ta utgangspunkt i at ingen er tjent med at ulikhetene fortsetter å vokse.
Tekst; Sissel M. Skoghaug, Nestleder Fagforbundet
Bilde; August Tekrø