Vi må aldri godta at vi ikke skal få bestemme over vår egen kropp
– Ingen blir gravide for å ta abort. Etter at jeg selv ble mamma, er dagen bare blitt enda viktigere for meg, skriver nestleder av Fagforbundet Ung, Victoria De Oliveira, på selveste kvinnedagen.
07.03.2020
Sist oppdatert: 07.03.2020
Vi skriver 8. mars 2020, det er den internasjonale dagen for kvinnekamp. En dag jeg alltid har vært opptatt av. Som jente, kvinne, feminist og nå mamma. Etter at jeg selv ble mamma, er dagen bare blitt enda viktigere, og dette er et litt annerledes 8. mars-innlegg.
Jeg er mamma til en gutt og ei jente, de er tvillinger og litt over et år gamle nå. Jeg er også mamma til en liten gutt som jeg fødte i uke 21 av svangerskapet. Fødselen startet ikke av seg selv, den var valgt. Det vil si, i den grad den var selvvalgt. Valget måtte godkjennes av to leger, men valget var vårt, var mitt. Jeg søkte svangerskapsavbrudd etter den mye omtalte paragraf 2c i abortloven.
Jeg deler min historie fordi det fortsatt er tabubelagt å snakke om selvvalgt abort, senabort eller abort i seg selv. I 2020 skulle en trodd at vi hadde kommet lenger, men det har vi altså ikke. Jeg har valgt å dele av to grunner; Fordi historien til vår lille gutt fortjener mer enn det mange tenker at han var, og fordi jeg nekter å føle skam over valget jeg tok. Ingen blir gravide for å ta abort!
Årets hovedparole «Abort er kvinners valg - Fjern nemndene», er ikke bare viktig – det er nært. Du som kvinne skal bestemme over din egen kropp, og jeg over min.
Jeg er utdannet vernepleier, en utdanning jeg er stolt av. Jeg skal se de mest sårbare i samfunnet, verne om dem og bistå dem i å leve fullverdige og likestilte liv. Jeg har møtt meg selv i døra. Abort var ikke et lett valg, og jeg måtte gå mange runder med meg selv. Men jeg visste dypt inne i meg at det var ikke noe annet valg for oss, for meg. Det måtte bli sånn.
8. februar 2018 fødte jeg min lille baby. Drøye åtte måneder senere, i oktober 2018, haglet debatten om paragraf 2c, og jeg klarte ikke sitte rolig. For midt i sorgen skrek jeg. Det er bare de som aldri har tatt et sånt valg som kan si noe sånt, at mennesker som meg, kvinner som meg ikke skulle få bestemme over egen kropp. Vi var for et sorteringssamfunn, onde mennesker som ikke ønsket alle mennesker velkomne. Jeg klarte ikke sitte rolig, jeg reiste meg opp. Jeg tok til ordet, og jeg ble hørt. Jeg har mottatt hundrevis av erklæringer fra anonyme kvinner, mammaer, som aldri tør å stå fram.
Vi må kunne stole på at kvinner som får god og riktig informasjon er fullt i stand til å ta selvstendige, fornuftige valg basert på deres livssituasjon. For å sørge for at kvinner har denne muligheten må vi fjerne dagens ordning med abortnemnd. Kvinner kan stemme ved stortingsvalg, men ikke bestemme over egen kropp.
Jeg er mamma til en gutt og ei jente. De skal få høre historien om broren sin, om han som ikke kunne bli. De skal vite at mammaen deres sto fremst i kampen for abortrettighetene deres. Man vet aldri, og jeg håper de skal få slippe å ta et sånt valg. Men om de skulle måtte det, så håper jeg at de kan få velge selv, uten å måtte møte i en nemnd man aldri vet hvem sitter i.
Det er mye rundt kvinnekamp og likestilling som fremdeles gjenstår, men kampen om egen kropp må vi aldri gi opp. Vi må aldri godta at vi ikke skal få bestemme over vår kropp og vårt liv. Derfor skal jeg, som jente, kvinne, feminist, mamma, vernepleier og nestleder i Fagforbundet Ung gå i tog 8. mars. For at mine barns rettigheter aldri skal bli innskrenket, men heller bedre og bedre.