Tariffoppgjøret 2020 Oslo Kommune-150572

Leserinnlegg fra ungdomstillitsvalgte

24.10.2020
Sist oppdatert: 24.10.2020

Av Jørgen Aanerud

Vær ærlig med deg selv og nikk om du kjenner deg igjen, eller gjenkjenner likhetstrekk med noen du kjenner. Ufrivillig deltid grunnet fysisk og psykisk belastende arbeid. Stadig i risiko for smitte og sykdom. En kronisk følelse av neglekt fra stat og kommune, uten hensyn for ditt ve og vel. Lange arbeidsdager, med stadige kontinuerlige kutt i arbeidsstaben, og stillinger ned til 0,18%. Vell da jobber enten du, eller noen du kjenner i helsevesenet.

Det blir alltid skapt store forventinger til tarifforhandlingene hver gang, og vi som jobber innenfor helse blir til stadighet skuffet over resultatene. Oftest er fokuset satt på lønn. Kommentarfelt renner over av negativitet, og utmeldelser av fagforeninger grunnet en dømmekraft som rekker til her og nå, uten en konsekvens regning på hva medlemskapet faktisk betyr for fremtidig vedlikehold av avtalene som allerede eksisterer.

Som helsefagarbeider selv skal jeg ikke, og kan jeg ikke uten å lyve, si at det er noe annet enn en middelmådig lønnsøkning i år for ansatte i Oslo kommune, men det som kommer frem i samtlige kommentarfelt som har med tariffoppgjøret å gjøre ser ut til å glemme at tarifforhandlingene omhandler mer enn lønn. Tariffavtalen omhandler og andre arbeidsforhold, deriblant ferier, arbeidstid, permisjon, overtid, pensjon, arbeidsklær, med mer.

Om de høye mørke menn i dress får det slik de vil normen bli 16 timers dager, med kveldstillegg fra 18, om vi er heldige. Det blir 3 ukers ferie, med mulig forlengelse om du jobber overtid uten lønn, og pensjon blir ett fremmedord. Det er fremtiden Norges proletarer har uten forhandlingsmakten, og den makten mister vi uten sterke fagforeninger.

Jeg selv er svært fornøyd med det som har blitt forhandlet frem, og syntes at byrden over pensjonsordningen som var lagt til rette for min generasjon var en lettelse å bli kvitt. Med forhandlingsrett på pensjon kan vi få en verdig alderdom, og det er viktigere for meg enn å hoppe rett på et kjempe lønnshopp her og nå.

Det jeg derimot savner er en høyere grunnbemanning, varme klær dekket av arbeidsgiver, gode sko, og retten til å bestemme egne arbeidstider. Samtlige av disse punktene blir kun dekt til det ytterste minimumet for hva bestemmelsene sier, selv om man ikke trenger å tenke lenge for å komme opp med yrkesfaglig argumentasjon for hvorfor det er viktig at hjemmesykepleien kler seg godt om vinteren, eller at jo flere det er i en grunnbemanning jo bedre blir det for pasienter og ansatte.
Jeg har nok tatt vann over hodet nå, men jeg mener at det er viktigere for arbeidsmauren å trives på jobb under trygge og gode forhold, fremfor å opprettholde et belastende system mot en god lønnsøkning.

Alt i alt håper jeg derfor at vi i Oslo kommune kan sikre de langsiktige forbedringene som er satt til verks og at vi stemmer ja ved uravstemningen, og holder ut litt til. Gresset blir bare grønnere der vi står nå, så lenge vi løfter i flokk.