Ikke LOV!
Hvorfor svensk modell for «valgfrihet» i eldreomsorgen er en dårlig ide.
25.06.2019
Sist oppdatert: 25.06.2019
”Det finns frågetecken kring vilka fördelningseffekter det obligatoriska kravet på vårdval i primärvården har haft. Enligt flera undersökningar har kravet lett till ökade klyftor vad gäller tillgänglighet till primärvård. Boende i tätbefolkade områden har t.ex. fått en bättre tillgänglighet till skillnad från boende i glesbygd. Förbättringarna förefaller ha kommit höginkomsttagare till del i större utsträckning än andra grupper. Det finns också indikationer på att de som tjänat mest på vårdval i primärvården är befolkningen i allmänhet, snarare än vårdtunga patienter. Hur vårdvalet i övrigt påverkat vårdens fördelning och tillgänglighet är omstritt och beror delvis på hur väl landstingen klarat av att utforma system som kompenserar för de privata aktörernas etableringsmönster.”
(”Kvalitet i välfärden. Bättre upphandling og uppføljning.” Statens offentlige utredningar 2017:38, s. 154)
I plattformen til den nye norske firepartiregjeringa (utgått av Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti og Fremskrittspartiet), slås det fast at regjeringa vil:
- Bidra til at kommuner i større grad legger til rette for fritt brukervalg innen hjemmetjenesten.
- Utrede en fritt brukervalgsordning i kommunene, etter modell fra Sverige.
Dette er en kort beskrivelse om hvorfor dette er problematisk.
Valgfrihetsbløffen
I og med at det ikke nødvendigvis er åpenbart for alle, er det greit å avklare hva som menes med «valgfrihet» i dette tilfellet. «Valgfrihet» er den betegnelsen nyliberale tankesmier anbefaler borgerlige politikere å bruke om det å overlate tjenester som borgerne har rett på til kommersielle aktører, antagelig fordi privatisering har en negativ klang i folk flest sine ører. Brukere av disse tjenestene gis riktig nok muligheten til å velge mellom forskjellige aktører, men det er selvfølgelig ikke noen garanti i seg selv for at en får tjenester som er vesentlig forskjellig fra den ene aktøren til den andre. Faktisk er det jo et poeng at tjenestene som leveres i det alt vesentlige ligner på hverandre – slik at kommunene vet at tjenestene som leveres faktisk dekker de behov de er ment å dekke.
Det er altså snakk om storskala privatisering, og medfølgende ødeleggelse av det offentliges egne tjenester og fagmiljøer. Målsettinga er at flere kommersielle aktører skal få hente ut penger fra kommunekassene våre. Man kaller dette «valgfrihet» for å gi inntrykk av at man søker å øke borgernes innflytelse på tjenestene. Det er selvfølgelig åpenbart for alle med kjennskap til pleie- og omsorg at det å velge mellom femten forskjellige leverandører ikke er noen garanti for hverken medvirkning eller kvalitet. Borgerlige ideologer fortsetter likevel ufortrødent å selge inn privatiseringsreformer på dette viset. Nå også i plattformen til en norsk regjering.
Norske brukere av helsetilbud har en omfattende lovfestet rett til medvirkning i utformingen av den helsehjelp de mottar. Med Lov om pasient- og brukerrettigheter i hånd, kan man kreve medvirkning i, og innflytelse på, sitt helsetilbud. Virkelig valgfrihet, som det å kunne velge hva man vil bruke den tiden man har fått en hjemmehjelp til rådighet til selv, får man mye enklere ved å innføre mer tillitsbasert ledelse. Norske kommuner kan med enkle grep, hente inspirasjon fra Københavns kommunes tillitsmodell, og gi fagfolk og brukere frihet til sammen å bestemme hva tiden deres skal brukes til. Om det er faktisk valgfrihet man ønsker seg, trenger man overhodet ikke slippe løs flere «omsorgsteam» fra Aleris eller Attendo i norske kommuner.
Lag om valfrihetssystem (LOV)
Det står ikke spesifisert i regjeringsplattformen, men det rimelig å anta at det her er snakk om (mer eller mindre) å importere det svenske systemet med valfrihetssystem. Lag om valfrihetssystem, ofte forkortet LOV, er en svensk lov som ble vedtatt under Reinfeldt-regjeringen i 2008, og trådte i kraft 1. januar 2009. LOV inneholder regler som trer i kraft når kommuner og landsting velger å sette helse-, omsorg og sosialtjenester ut til private. Når man velger å gjøre dette med tjenestene erstatter LOV Lagen om offentlig upphandling (LOU). (Tilsvarende den den norske loven om offentlige anskaffelser.)
LOV var i utgangspunktet frivillig for kommuner og landsting. I 2010 trådte imidlertid «Lagen om obligatoriska vårdvalssystem i primärvården» i kraft. Det innebar at innafor primärvården (først og fremst vårdcentraler[i]) ble det obligatoriskt for landstingene å innføre valgfrihetssystem, mens det forstatt var frivillig for kommunene å innføre det i for eksempel hjemmetjenesten. Etter at «Lagen om obligatoriska vårdvalssystem i primärvården» trådte i kraft, har alle nyetablerte vårdcentraler vært kommersielle.
LOV gir et «smidig» system for å tilby f.eks. hjemmetjenester. Etter en enkel godkjenningsprosess kan man melde seg som tilbyder av hjemmetjenester. Dermed er kommunen pliktig til å opplyse «kundene» sine om at firmaet er et alternativ. Eldre som har fått vedtak om at de skal ha hjemmetjenester får typisk en haug med glansa brosjyrer fra forskjellige tilbydere, som de så skal velge fra. Kontraktene er ikke tidsbegrensa og tilbyderne kan på kort varsel trekke seg, og så må «kundene» deres finne ny leverandør. Kommunen står imidlertid fortsatt ansvarlig for å sikre kvaliteten på tjenestene, og må ta over i de tilfellene hvor det ikke dukker opp en ny kommersiell leverandør fort nok. Man får nøyaktig samme overføringer uavhengig om tilbyder er kommunal eller privat. Det skilles ikke mellom kommersielle og ideelle tilbydere.
I og med at man opererer med en flat sats, gir ikke LOV billigere tjenester. Så lenge man leverer tjenester får man samme pris per «kunde». Et av de viktigste argumentene for å «konkurranseutsette» tjenester, nemlig å presse prisen på tjenestene ned og slik spare skattepenger, gjelder dermed ikke for denne type privatisering. Hensikten er mer åpenbart å slippe til flere kommersielle aktører.
Detaljert om systemet her, hos Sveriges kommuner och landsting:
Økt kontrollbehov
«Dømte kriminelle driver hjemmetjenester», kunne tidsskriftet Kommunalarbetaren meddele den 23. januar i år. I artikkelen kan man blant annet lese om en sjef som sender sex-SMS til en ansatt sent på kvelden, og en hjemmetjenesteleverandør som er dømt for grov, økonomisk kriminalitet. Bakgrunnen for artikkelen er at tidsskriftene Arbetet og Kommunalarbetaren i samarbeid har gransket 1 186 personer som sitter i styret for, eller er registrerte eiere av, selskaper som har avtale med svenske kommuner om å levere hjemmetjenester. Sjokkerende mange av dem har altså kriminell bakgrunn, og er dømt for til dels alvorlig kriminalitet. Vold mot offentlig tjenestemann er blant de forbrytelser folk som får levere hjemmetjenester til sårbare, svenske eldre har gjort seg skyldig i.
Det hører med til historien at praksisen innenfor LOV nå er skjerpet inn. Tidligere har man kunnet klare seg bare med å ha avtale med kommunene man skal levere til. Fra og med 1. januar i år, må man i tillegg ha godkjenning fra Inspektionen för vård och omsorg, Ivo. (Omtrent tilsvarende norske helsetilsynet.) Så gjenstår det å se om det får bukt med problemet. Det illustrerer imidlertid noe interessant; privatisering øker så å si alltid behovet for kontroll, i dette tilfelle kreves mer statlig byråkrati. Staten må gripe inn og kvalitetssikre kommunes kvalitetssikring av tjenester de har ansvar for å levere.
I 2016-2017 fikk man laget en SOU (Statens offentlige utredningar, tilsvarende norsk NOU) om å begrense de private ”välfärdsföretagens” muligheter til profitt. Der oppsummeres Sveriges erfaringer med denne type privatisering. I det innledende sammendraget understrekes ytterlige poenget med det økende kontrollbehovet, eller snarere opphavet til det. Å beskrive hva en velferdstjeneste er, i alle fall så nøyaktig som det kreves i kontraktsform, ekstremt krevende:
«Det är svårt att definiera alla aspekter av kvalitet i välfärden. Till skillnad från mer tekniska verksamheter som t.ex. byggnation och sophämtning, där det viktiga framför allt är vad som görs, är det avgörande inom vård, skola och omsorg hur det görs. Tillförlitliga kvalitetsmätningar inom dessa sektorer blir därför svårare att genomföra och det är inte en enkel sak att formulera tydliga kvalitetskrav eller följa upp verksamheternas kvalitet. Välfärdstjänsterna kännetecknas också av att de ofta kräver individuell anpassning. Forskningen har visat att marknadsstyrning genom privata utförare passar bäst för tjänster som är enkla, lätta att specificera och mäta och som inte kräver särskilda investeringar. För välfärdstjänster har det däremot visat sig komplicerat att skriva kontrakt som upprätthåller
och utvecklar kvaliteten.»
- (”Kvalitet i välfärden. Bättre upphandling og uppføljning.” Statens offentlige utredningar 2017:38 s.13)
LOV er hellig for ”Borgarna”
Den svært toneangivende moderaten Filippa Reinfeldt har omtalt ”vårdval” som ”den enskild viktigaste reformen som har hänt i hälso och sjukvården i vårt tid”.[ii] Det sier litt om hvor viktig det er for nordens høyrefolk å få påtvunget kommunene kommersielle aktører! Som nevnt er den eneste hensikten med systemer som LOV. (Billigere tjenester blir det ikke, i og med prisen uansett skal være den sammen.) Da Miljöpartiet og Socialdemokratene i regjering i 2015 ville utrede om en skulle avvikle kravet om obligatoriske vårdvalssystem, truet Moderaterna med mistillitsforslag mot den ansvarlige ministern. De var med andre ord ikke engang interessert i å vite om den påtvungne ”konkurransen” var hensiktmessig. [iii]
Da LOV i sin tid ble innført, var det uten særlig konsekvensutredning. Ingen pleiefaglige eller helsefaglige vurderinger ble gjort. Blant de som protesterte mot dette var Sveriges Kommuner og Landsting (SKL tilvasrende norske KS) Regjeringen Reinfeltdt svarte da, mer eller mindre, at denne type utredninger fikk kommunene står for sjøl. [iv]
Rein ideologi
I en blandsøkonomi er hvem som skal gjøre hva alltid åpent for diskusjon. Ut over reint basale funksjoner, finnes det flere områder der for eksmepel kooperativer eller ideelle organisasjoner kan ha en plass og funksjon. Man kan ikke anse det som hugget i stein at noen tjenester for alltid skal leveres av private eller offentlige virksomheter. Det finnes imidlertid en del felt der det offentlige er åpenbart bedre egnet enn enhver form for privat drift, særlig gjelder det tjenester til særlig sårbare eldre. Å påstå noe annet er lite annet enn rein ideologi.
Norske kommuner står i dag fritt til å vurdere hvilke av de tjenester de er pålagt å gi sine innbyggere som de vil drive i egenregi, og hvilke de vil sette bort til andre driftere. Det betyr også at befolkningen i en kommune, gjennom stemmeseddelen, kan ha innflytelse på dette. Det svenske valgfrihetssystemet, er imdlertid et forsøk på å tvinge kommuene til å velge komersielle aktørerer – selv om de vurderer det dit hen at de kan levere tjestene best i egenregi. Det er vanskelig å se på dette som noe annet enn dypt udemokratisk.
Det er lite annet enn rein nyliberalistisk ideologi, som ligger bak forsøket på å innføre slike systemer. La oss håpe at utivklingen av pleie- og ormsorgstjenestene i Norge kan få styres av faglige og helsepolitiske målsettninger i stedet. La oss dessuten håpe at respekten for det lokale selvstyret er såpass stor, i en regjering som på papiret skal være konservativ og ha stor respekt for demokratiets institusjoner og sedvaner, at de ikke vil tvinge norske kommuner til å etterleve en nokså ytterliggående og verdensfjern ideologi om at ”privat” alltid er best.
Lenker/kilder/videre lesning:
SOU 2017:38
Om omfanget av LOV (kommuner som bruker det, kommuner som avstår m.v):
Valfrihetsweben – nasjonal nettsted for valfrihtessystemet:
https://www.valfrihetswebben.se/
En utreder i kommunal om konsekvenser av LOV (2016)
https://blogg.kommunal.se/utredare/2016/06/17/jag-anklagar-lov/
Leserinnlegg fra en hjelpepleier som er bekymret for hjemmetjenesten når LOV skal innføres i Göteborg (2016):
https://www.kommunal.se/nyhet/en-underskoterskas-oro-infor-lov
[i] https://sv.wikipedia.org/wiki/V%C3%A5rdcentral
[ii] ”När sjukvården blev en marknad” av Göran Dahlgren, s.54
[iii] ”När sjukvården blev en marknad” av Göran Dahlgren, s.58
[iv] ”När sjukvården blev en marknad” av Göran Dahlgren, s. 56