"100 år med hjerte for felleskapet"

Kjære venner. 14.februar i år kan vi gratulere hverandre med 100-årsdagen. Og vi kan da minne hverandre om hvor stort det er det vi alle er med på som medlemmer og tillitsvalgte i Fagforbundet.

30.01.2020
Sist oppdatert: 30.01.2020

februar 1920 begynte vår historie som et selvstendig forbund.
Med stiftelsen av Norsk kommunearbeiderforbund.

Vår historie løper fra de første småkårsfolka og vei- og anleggsarbeiderene som i sin tid søkte inn til byene for å finne arbeid da nøden var stor på bygdene, og da stadig flere jobber etter hvert oppstod i forbindelse med utviklinga av de første kommunale tjenestene.

Og ikke minst løper vår historie fra de mange kvinnene som av nødvendighet, og noen i trass og frihetstrang, tok jobb utenfor hjemmet, og som gjennom generasjoner alltid har måtte kjempe for alt, helt fra den grunnleggende anerkjennelsen og respekten for sin arbeidsinnsats til trygge og likeverdige arbeidsvilkår.

Mellom den gang og fram til oss som er her i dag – har mange generasjoner fagforeningskamerater og tillitsvalgte levd sine liv, kjempet sine kamper og gitt sine bidrag til utviklingen av den organisasjonen vi er i dag.

Og hvordan hedrer vi dem alle?

Jeg tror vi gjør det best ved å forsøke å forstå det som har ledet fram til at vi nå kan samles som medlemmer i det som sannsynligvis er verdens sterkeste fagforbund i kanskje verdens sterkeste fagbevegelse.

De viktige veivalgene og brytningene, og årsakene til både nederlag og gjennomslag.

Og ikke minst tror jeg vi hedrer dem og oss selv ved å la oss inspirere til å diskutere hvordan vi fører de stolte tradisjonene videre i tida vi lever i. Til å utvikle organisasjonen videre sånn at vi er like relevante også om hundre nye år. Og enda sterkere.

Forbundets aller første leder var glåmdalingen Gunnar Sethil. Han skal en gang ha sagt at han følte seg som leder for noe som kunne sammenlignes med det gamle monarkiet langs Donau, et kongerike hvor man hadde samlet 9 til 10 nasjonaliteter som ikke lett lot seg styre.

Den gangen talte forbundet bare noen tusen medlemmer, men det understreker et poeng: Som forbund var vi allerede helt fra begynnelsen av et mangfoldig fellesskap av ulike yrkesgrupper.

Vei- og anleggsarbeidere, tekniske tjenester, sporveisarbeidere og brannfolk utgjorde noen av de tidlige kjernegruppene i forbundet.

Deretter har vi steg for steg ettersom flere forbund har sluttet seg til, og det har kommet med nye yrkessgupper. Og vi har blitt et stadig mer sammensatt forbund.

Frisørene kom til.

Reinholdere.

Stadig flere kommunefunksjonærer.
Ansatte i sjukehusene.
Grupper i kultursektoren. Teateransatte. Bibliotekarer.

Norsk helse- og sosialforbund.

Og nå i 2020 det stolte og tradisjonsrike Postkom som kan spore sin egen historie ikke mindre enn helt tilbake til 1884.

Vi har alltid bygget på den ene grunnleggende ideen:

At arbeidstakere som står sammen i ett fellesskap står sterkere.

Solidaritet mellom yrkesgrupper og mellom fag. Mellom såkalte funksjonærer og arbeidere. Og mellom faglærte, og ansatte uten formalisert kompetanse, og langtidsutdannede.

Fagorganisering handler om repsekt og selvrespekt. Å bygge respekten for våre medlemmers arbeid og interesser på arbeidsplassen og i samfunnet, og utvikle og styrke arbeidstakeres selvrespekt. Da har fellesskap og identitet alltid stått sentralt. Og vært uløselig forbundet med målet om å knytte medlemmer fra ulike yrkesgrupper sammen og styrke deres bånd til forbundet.

Vårt historiske oppdrag har vært å forene arbeidstakere om felles interesser som lønnstakere. Det har også gitt oss vår store styrke.

Den andre grunnleggende ideen, eller kjennetegnet ved vår organisasjon, om dere vil, er at vi organiserer arbeidstakere som føler ansvar for at deres arbeid er nært forbundet med utviklinga, drifta og vedlikeholdet av de kommunale og fylkeskommunale tjenestene og velferden – den kanskje viktigste hjørnesteinen i den norske samfunnsmodellen. Og den kanskje viktigste forklaringsfaktoren for hvorfor Norge jevnt over er blitt et så velfungerende samfunn som det er.

At vi ikke bare har kjempet for arbeidsvilkår, lønn og pensjonsrettigheter i snever forstand. Men at vi også alltid har vært og er oss bevisste at det er kommunenes midler og innbyggernes og brukernes velferd som står på spill i det vi driver med. Og her må jeg legge til at vi vet at våre tillitsvalgte og medlemmer i andre sektorer og i det private har en tilsvarende ansvarsfølelse og stolthet overfor sine virksomheter.

Derfor har vi lange historiske tradisjoner for å arbeide med utgangspunkt i en klar oppfatting om at vi som forbund ikke kan stille oss på sidelinja og bare komme med krav overfor arbeidsgiversiden, men at vi også selv må gå aktivt inn og ta vår del av ansvaret for en best mulig drift av tjenestene og den kommunale virksomheten.

Og derfor er samfunnsbevisstheten også naturlig og sterk i vår organisasjon.

Da Fagforbundet for aller første gang vedtok et handlingsprogram, i oktober 1971, så het det blant annet at:

«Norsk Kommuneforbund vil:

Medvirke til at samfunnet blir mer menneskeliggjort,
Arbeide for å redusere det private næringslivs innflytelse vis-a-vis den offentlige forvaltning,
Styrke arbeidstakernes innflytelse på den offentlige besluntningsprosessen,
Være talsmann for de ikke-priviligerte gruppers interesser,
Styrke de eksisterende lokale kontrollorganer og skape nye der det er nødvendig for å beskytte miljøet mot uheldige virkninger av industrielle og andre tiltak.»

Legg merke til at selv engasjementet for miljøspørsmål allerede var til stede for 50 år siden!

Og punktene i programmet vitner samlet om at det er den samme drømmen som vår organisasjon har bygget på gjennom tidene. Drømmen om rettferdighet og likeverd, drømmen om å få slutt på nød og undertrykking. Drømmen om et menneskelig samfunn.

Med utgangspunkt i denne drømmen har vi gjennom 100 år vært med på å vinne Norge for:

Arbeidsfolk
For bygdefolk like mye som byfolk
Og ikke minst for kvinnfolk

Slik at det skulle bli et samfunn for alle.

For bare det er et samfunn for alle kan kvalifisere til å bli kalt et menneskelig samfunn.

At vi arbeider med et mål om solidaritet og samhørighet mellom ulike yrkesgrupper på en og samme arbeidsplass og mellom arbeidsplasser. For et arbeidsliv som har plass til alle og ikke sliter ut folk. Et arbeidsliv der ingen grupper usynliggjøres, eller får sitt menneskeverd tråkka på. Der vi behandler alle som folk, ikke som innsatsfaktorer, varer eller utbyttbare reservedeler.

Grunnleggende rettigheter i arbeidslivet

Alt er ikke det samme som for hundre eller femti år siden, men mye er gjengkjennelig.

Og av erfaring veit vi også at seiere ikke er vunnet en gang for alle.

Mange kamper fra forbundets historie kjennes derfor påfallende aktuelle for oss også i dag.

En av de første, seige kampene som forbundspionerene våre reiste og vant gjennomslag for: Var kampen for definerte arbeidsforhold og retten til å inngå tariffavtaler.

Og vi har eksempler på at vi kjemper liknende kamper nå. For eksempel mot arbeidsgivere som ikke vil inngå tariffavtaler, eller bedriver tariffshopping. Og vi har tilfeller der vi – på samme måte som den gang – må kjempe for retten til i det hele tatt å få anerkjent et arbeidsforhold som nettopp det. Ta for eksempel Aleris/Stendi-saken.

En annen kamp våre tidlige forbundspionerer var foregangsmenn i, var kampen for normalarbeidsdagen. Kommunearbeiderne i Kristiania var de første i som fikk tariffestet åttetimersdagen, allerede i 1916. Tre år før det ble lovfesta, og to år før den store aksjonen da tusenvis av arbeidstakere bare la ned arbeidet etter endte åtte timer.

Samtidig vet vi også godt at kampen om lengden og plasseringen av arbeidsdagen ikke er noe som høyreorienterte politikere eller arbeidstakersida har lagt fra seg. Vi fikk det ikke gratis, og kan ikke ta det for gitt. Til stadighet møter vi mantraet om behovet for økt fleksibilitet, som et gjenferd fra tidligere kapitler i fagbevegelsens historie. Og vi er oppmerksomme på hvordan ny teknologi medfører press om at ansatte skal være stadig mer tilgjengelige. Det er en kamp som ikke slutter.

Det samme er kampen mot outsourcing, privatisering og unødvendig innleie.

I den aller første formålsparagrafen for forbundet som ble vedtatt på stiftelsesmøtet i 1920, stod det blant annet at man skulle «søke kontraktør- og mellommannsvesenet avskaffet, så kommunens arbeide utføres av kommunen selv».

Og allerede seks år før, i 1914, vant det jeg tror må være en av Norges aller eldste kvinnedominerte fagforeninger, Kristiania Elektriske Sporveis vaskebetjeningsforening, en stor seier i den kampen.

Det året prøvde sporveisledelsen seg på det som kanskje må være et av Norgeshistoriens første forsøk på outsourcing. Et reingjøringsfirma skulle overta ansvaret for vaskinga av trikkene. Men etter flere sympatistreiker fikk damene fullt gjennomslag. Det ble ikke noe av outsourcinga, og attpåtil fikk de rett til to ukers ferie med full lønn!

Vi i Fagforbundet har vært til å kjenne igjen selv lenge før vi ble Fagforbundet.

Og på kjempers skuldre har vi stått når vi de siste årene har sørga for å få tatt renovasjon tilbake i over 100 kommuner, når vi tar stadige flere sykehjem tilbake i offentlig regi, eller når vi har sørga for vaktmestertjenester igjen blir oppgaver kommunen selv skal stå for. Og vi har forankring i tradisjonen og i framtida når samferdsel og teknisk er i gang med å jobbe systematisk på kollektivtransport, og vi sakte men sikkert jobber oss fram til gehør og politisk gjennomslag for at offentlige løsninger er det beste også på det området.

Kvinnekamp og likestilling

Hvordan vårt forbunds stolte fortid speiler seg i hva vi arbeider for i dag, ser vi ikke minst i vår kamp for likestilling og kvinners rettigheter.

Jeg nevnte pionerkvinnene i Kristiania Elektriske Sporveis vaskebetjeningsforening som stoppa et outsourcingsframstøt allerede i 1914. Og i 1970 passerte vi som forbund en annen viktig historisk milepel, da kvinner for første gang utgjorde et flertall av forbundets medlemmer.

Vi kan med stolthet i dag slå fast at vi har vært pådrivere innad i LO-familien. Fra kampen for anerkjennelse av kvinners rett til i det hele tatt å ta arbeid utenfor hjemmet, og så deretter kvinners rett til å få respekt for sitt arbeid og like vilkår som mannfolkene.

Ikke for det, også innad i vårt forbund møtte kvinner motstand, og har måttet kjempe historisk sett. Men som resultat av den kampen alle de kvinnene har kjempet ble vi etterhvert en pådriver-kraft, innad i LO og i samfunnet for øvrig.

I 1978 fikk Flora kommunale forening vedtatt på landsmøtet å vedtektsfeste representasjonsmessig likestilling. Og forplikta forbundet til å jobbe mot det målet.

I 1979 ble det oppretta likestillingsutvalg i forbundet. Sentralt og i alle fylker.

Og i 1985 ble Liv Solbjørg Nilsson historisk da hun formelt ble den første kvinnelige leder av LO og landets største fagforbund. Hun ble en ruvende skikkelse i forbundet og hele norsk fagbevegelses historie. Hun ga lavtlønnede kvinner et ansikt, og satte seg i respekt i det som da fremdeles var en mannsdominert fag- og arbeiderbevegelse. På kontant vis slo hun stolt fast: «Jeg trives aldeles godt når jeg blir kalt LOs rødstrømpe. Jeg er opptatt av kvinnesak.». Det skal vi bære med oss videre, vår feminisme, eller kamp for likestilling er ikke noe vi unnskylder. Det er noe vi er stolte. Og det skulle bare mangle at vi står opp for det.

Vi kan være stolte over av å være med i et forbund som har båret ledertrøya i i å løfte barnehagespørsmål, deltidsproblematikk, arbeidstidsordninger for småbarnsforeldre, og oppvurdering av tradisjonelle kvinneyrker gjennom yrkespolitisk arbeid for opplæring og fagarbeiderstatus.

Og ikke minst, kamerater. Vi kan være stolte av at vi var noen av de første som løfta problemet med uønska seksuell atferd på dagsorden.

Vi tok initiativ til et prosjekt om uønska seksuell atferd/oppmerksomhet på arbeidsplassen allerede i 1990. Og prosjektet førte til viktige endringer i arbeidsmiljøloven. Det gjorde vi et kvart århundre før MeToo i det hele tatt ble et begrep!

Klima

I sin åpningstale til Fagforbundets landsmøte i 1990 sa vår daværende leder Liv Nilsson:

«I global sammenheng ser vi hvordan både fattigdommen og sløseriet ødelegger miljøet. I den rike verden har vi blant annet et betydelig avfallsproblem. Enkelte av disse problemene er så alvorlige at de angår selve livet på jorda. Ett av hovedproblemene er industrilandenes høye energiforbruk. Dersom utviklingslandene følger det samme mønstret for industrialisering, vekst og utvikling som dagens rike verden blir framtidsutsiktene desto dystrere»

Og mange år før internasjonal fagbevegelse kom med slagordet «There is no jobs on a dead planet», hadde Jan Davidsen slått fast omtrent det samme i forordet til en miljøhåndbok skrevet av Dag Hareide: «Vi vet at dersom vi ikke tar vare på ressursene i naturen, vil vi verken ha jobb eller velferd i framtida»[i].

Dette var i 1996. Året før hadde Kommuneforbundet inngått en samarbeidsavtale med Norges Naturvernforbund, en samarbeidsavtale som er blitt regelmessig fornyet, og som fungerer godt den dag i dag.

Det er ingen overdrivelse å si at med dette så var forbundet en pioner i å løfte klima på fagbevegelsens dagsorden, og bygge allianser inn mot miljø-bevegelsen.

I dag samarbeider Fagforbundet med en rekke miljøorganisasjoner og andre forbund og organisasjoner i Broen til framtiden-netteverket og Klimavalgalliansen. At vi som forbund var så tidlig ute i dette arbeidet har gitt oss tyngde og troverdighet i disse spørsmålene. Og samarbeidet med Naturvernforbundet og andre har bidratt til at ikke bare vår, men hele fagbevegelsens måte å tenke på, har fått innpass og forståelse i store deler av miljøbevegelsen.

Dette bidrar til at debatten om hvordan vi skal håndtere den klimakrisa vi nå står overfor kan bli mindre polarisert og mer på arbeidsfolks premisser. Over tjue års samarbeid har gitt oss innsikt og kunnskap om klima og miljø, samtidig som miljøbevegelsen har fått forståelse for fagbevegelsens betydning i omstilling og ikke minst hvordan vi jobber.

Dette viser også verdien av langsiktig samarbeid og alliansebygging. Mange syntes nok det var underlig at et forbund var opptatt av noe så perifert som klima og miljø den gang vi Liv Nilsson reiste fanene for det på landsmøtet i 1990. Og da vi skrev den første samarbeidsavtalen med Naturvernforbundet i 1995, var det ikke ukontroversielt at et LO-forbund skulle inngå allianser med organisasjoner utafor arbeiderbevegelsen, og attpåtil med noe så kuriøst som en miljøorganisasjon. Men i dag er det motsatte standpunktet det kuriøse. Og i dag, hvor også LO sier at klimakampen er vår tids viktigste sak, er det godt å ha en lang historie med samarbeid å lene seg på.

Og klimakampen, kamerater, må vi som et forbund i og for vår tid, engasjere oss i med full kraft!

For vi skal være stolte av historien vår, men det er framtida vi og ungene våre skal leve i.

De neste 100 årene

Og hva spiller vel 100 år med stolt historie hvis vi ikke får 100 år med stolt framtid?

Med utgangspunkt i det retoriske spørsmålet, vil jeg appellere til oss alle. Forbundet skal leve og vokse videre. Være sterkt på vegne av våre medlemmer og kjempe for det menneskelige samfunnet der alle arbeidsfolk har verdighet og frihet, og der klodens bærevne ikke underkastes egoismen og pengemaktas lover.

Derfor må vi organisere flere og styrke tariffmakta vår.

Derfor har forbundet nå særlig framhevet dette arbeidet innafor KS- området og Spekter Helse.

Og derfor må vi må jobbe jobbe systematisk med å styrke vår relevans også overfor voksende grupper i arbeidslivet som ikke automatisk velger Fagforbundet.

Samtidig må vi også dyrke og videreutvikle våre tradisjoner for å være et forbund som deltar i de store diskusjonene og kampene om samfunnsutviklinga. Vi skal ikke bare forsvare opparbeidete rettigheter fra en stolt historie – men vi skal også vinne nye seiere og reformer!

Og det kamerater, handler om at vi skal vinne fram i arbeidet for blant annet:

Tjenester i offentlig regi
Eierskapet til naturresursene
Retten til heltid
Pensjon fra første krone
Politisk og tillitsvalgt styring i sjukehussektoren
En offentlig sektor preget av kvalitet og faglighet, ikke stoppeklokker og skjemavelde
Der innbyggeres behov og likeverd står i sentrum, ikke finansmarkedenes eller bedriftsøkonomiens logikk
Og en klimapolitikk som står i stil til hvor alvorlige problemene vi står overfor faktisk er, og hvor mye det haster.
At vi og LO må ta en lederrolle nå.
At vi må sørge for at vi kan være med å styre, sånn at den nødvendige omstillingen blir rettferdig og bra for arbeidsfolk. Bra for arbeidsfolk med tanke på innretting av avgifter, bra for arbeidsfolk fordi vi sørger for at folk har en jobb å gå til også i morgen, og bra for arbeidsfolk fordi vi tar kontroll over teknologiutviklinga slik at den fremmer, ikke forringer folks arbeidsvilkår.
Dersom vi er på ballen nå, kan vi legge premissene for det som kommer til å bli nasjonal politikk. Vi er redskapet som skal gjøre folk i Norge i stand til å ta hånd om sin framtid.

Vi er stolte av at vi ikke er et såkalt upolitisk forbund.
Vi har alltid vært del av et større samfunnsprosjekt.

Og vår styrke er at vi er mange. Vi vil at ulike yrkesgrupper står sammen, også på tvers av utdanningslengder. Vi mener vi alltid står sterkere sammen. Og at det som gjør vårt forbund så sterkt er at vi organiserer så mange ulike stolte fagtradisjoner. Så mange mennesker som brenner for yrket sitt. Og at vi har så mange dyktige tillitsvalgte.

I 100 år har vi vært forbundet med hjerte for fellesskapet.

Og vi ser hver eneste dag hvor stort behov det er for et forbund som alltid preker og praktiserer omsorg, samhold og solidaritet.

Sammen skal vi sørge for et arbeidsliv og et Norge som preges av Fagforbundets verdier også de neste hundre årene!

Norge og verden trenger mer av OSS.