Kommunene elsker pyntestillinger!

I 2020 vil vi mangle opp mot 18.000 helsefagarbeidere. Men hvordan skal vi rekruttere til et yrke som aldri tilbyr hele, faste stillinger til nyutdannede, spør Hilde Lende Aune i denne ukas hjertesak.

09.03.2014 av Hilde Lende Aune
Sist oppdatert: 26.10.2021

Jeg er hjelpepleier. Jeg har hengt autorisasjonen min opp på veggen, og jeg elsker jobben min. Jeg vil anbefale faget mitt, det handler om yrkesstolthet. Jeg er stolt av å ha tatt en nyttig utdannelse. Jeg anbefaler kollegaer og elever til å gå på skolen, gå i lære og få fagbrev som helsefagarbeider, men likevel med en aldri så liten bismak i munnen.

Det ropes etter flere hender i helsesektoren, mange hender. Staten anslo i 2012 at vi vil mangle mellom 10.000 og 18.000 helsefagarbeidere i 2020. Det er bare fem år til det. Med andre ord må vi få fart på rekrutteringen med én gang. Det blir ingen enkel oppgave, det ikke enkelt å få full jobb i helsesektoren. Ved utgangen av 2014 hadde Kristiansand kommune 14 stillinger utlyst, alle med fast tilsetting. Tolv stillinger var uten formelle krav og to stillinger hadde krav om fagbrev i helsefag. Av disse stillingene var ingen 100 %. De spriket fra 13,38 til 60 %.

Les også: Hjelpepleier, og like verdifull?

I februar var jeg innom NAV sine sider og søkte på ledige stillinger innen helse i hele Vest-Agder. 48 treff. Dette skal gå som en lek, var den umiddelbare reaksjonen, men der tok jeg feil. Av disse annonsene er fire spesifikt rettet mot søkere med fagbrev, to av dem med betegnelsen miljøterapeut/assistent og de resterende 42 var ferievikarstillinger, altså midlertidige ansettelser. Heller ikke her var noen av stillingene 100 %.

Jeg blir flau over kommunen og deres bruk av det vi kaller pyntestillinger. Hvordan har det offentlige tenkt at vi skal få rekruttert nok folk i helsesektoren med disse stillingene? Hvordan skal vi klare å få nok helsefagarbeidere om ingen får full stilling etter endt utdanning? Det er på tide at politikerne våkner, klyper seg hardt i armen og ser at virkeligheten ikke er slik de ser den fra kontoret sitt.

Jeg får spørsmål fra elever som tar helsefagarbeiderutdanningen om det er enkelt å få jobb. Jeg er ikke en av dem lyver og sier ja. Sannheten er nedslående; den første foten er inne når du begynner som ferievikar eller får en fast helgestilling i 10,98 %. De resterende 89,02 må du vente i mange år på. Med den virkeligheten er det ikke lett å få folk til å velge fagutdanning innen helse. Virkeligheten er at man shopper vakter, noen uker jobber du fullt, andre uker får du ingenting. 

Les også: Skviser ut helsefaglærlingene

Deltid er et problem. At helsefagarbeideren jobber 50 % går utover dagens unge nyutdannede helsefagarbeidere. Nyutdannede slipper ikke til. Av de 4000 som begynner på helsefagarbeider hvert år er det kun 1000 av disse som tar fagbrev. Hvem ønsker å utdanne seg til en sektor der du, om du er heldig, får tilbudt 25 % stilling etter endt utdanning?

I pleie- og omsorgssektoren er deltidsproblematikken verst. 76 % jobber deltid, og det er alt for mange. Jeg tolker dette som at det er kommunepolitikerne som bremser likestillingen mellom kvinner og menn i arbeidslivet. Vi må slutte å godta å jobbe år på år med deltid. Noen bruker hele 15 år av arbeidslivet på å komme opp i 100 % stilling, da også som minstepensjonist. Dette fordi du ikke får full opptjening av å være ansatt i deltidsstilling.

Jeg har 65 % fast stilling i bunnen. Jeg kjenner fagbevegelsen og arbeidsmiljøloven, og derfor tok det meg fire år å få høyere stilling. De siste årene har jeg blitt engasjert i fagbevegelsen og fått flere tillitsverv. Gjennom denne tilliten ser jeg at det er et stort problem med pyntestillinger i flere kommuner. Rød, grønn eller blå, det er ett fett.

Som tillitsvalgt har jeg lært at man må jobbe hardt for å sette ting på dagsordenen. Jeg har lært at flere må dele på ubekvemsvaktene, slik at alle kan få full stilling og en lønn å leve av. Jeg som hjelpepleier tar gjerne flere ubekvemsvakter, for å få full stilling.

Vi trenger en holdningsendring. Det kan bare bli bedre med en heltidskultur, tryggere for brukere, ansatte og lavere sykefravær. Jeg sier ja til en heltidskultur, i helsesektoren, SFO, barnehager og de andre stedene hvor dette er et problem!