Rått løp mot særaldersgrenser

Regjeringen ønsker gjennom et lovforslag å fjerne bestemmelsen om at folk med særaldersgrenser i offentlig sektor ikke bare har rett, men også plikt til å gå av. – Dette er et rått løp fra regjeringen og et klart brudd på avtalen vi inngikk i 2018. Vi skjønner rett og slett ikke at regjeringen våger å gjøre dette, sier Mette Nord, leder i Fagforbundet og Egil André Aas, leder i LO Stat. 

22.04.2021 av Informasjonsavdelinga
Sist oppdatert: 05.01.2022

De som i dag omfattes av særaldersgrenser er blant annet helsefagarbeidere, sykepleiere, renholdere, vernepleiere, ansatte i brann- og redningstjenester, politifolk, fengselsansatte og flere andre yrkesgrupper. Dette er yrker som preges av tøffe turnuser, tunge løft og krevende arbeidsdager, ofte preget av fysisk og psykisk slitasje. Lovforslaget innebærer at personer med særaldersgrense 60, 63 eller 65 år får rett til å fortsette i stillingen etter aldersgrensen. Plikten til å gå av fjernes. 

– Regjeringen fremstiller dette som om et gode for folk. Ansatte skal få lov til å velge selv, sies det. Men forslaget som nå sendes til Stortinget er så dårlig at det ikke vil gi en realistisk mulighet til å gå av på særalderstidspunktet. Å fjerne plikten uten at de ansatte sikres en pensjon som de kan leve av kan føre til å arbeidstakere blir tvunget til å stå i arbeid lengre enn det som er forsvarlig for utføring av tjenesten og/eller arbeidstakerens egen helse, sier Nord og Aas. 

Særaldersgrenser handler om trygghet, ikke privilegier

De viser til at det i dag er mange som omfattes av særaldersgrenser som sliter med å stå i jobb fram til de kan gå av. Samtidig vet man også at mulighetene for tilrettelegging er dårlig i mange virksomheter som sliter med trange budsjetter og underbemanning. 

De mener at regjeringen har snakket med to tunger gjennom hele prosessen med ny offentlig pensjonsordning. 3. mars 2018 undertegnet partene avtalen om tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor. Der står det at det også i framtiden vil være behov for at stillinger i offentlig sektor skal ha særaldersgrenser. Gjennom pensjonsavtalen og underliggende avtaler, var partene enige om rekkefølgen for når ulike deler av særaldersgrenseproblematikken skulle forhandles. 

– Det regjeringen gjør nå, er å hoppe bukk over det vi ble enige om i 2018. Dette viser etter vår mening noe vi har hatt en klar mistanke om: De ser ikke noe behov for slike særaldersgrenser. Og nå kjører de et sololøp, sier Nord og Aas 

De mener at særaldersgrenser ikke handler om privilegier, men om trygghet for ansatte i utsatte yrker og sikkerhet for samfunnet. Det mener det er et større problem at folk i disse tunge yrkene sliter med å stå i jobb fram til aldersgrensa uten å bli uføre, enn at noen har krefter og helse til å fortsette å jobbe. – Dette blir å imøtekomme et ønske fra noen få, på bekostning av svært mange andre, sier de to. 

Forslaget bygger kun på politiske mål

Det er heller ikke gitt at alle arbeidsgivere vil ønske at flest mulig jobber lengst mulig. Akkurat det vet man faktisk for lite om. Om det skulle være et slikt ønske, finnes det muligheter innenfor dagens regelverk til å jobbe utover grensen. De reglene kan forbedres. 

– Det er et stort problem at forslaget om å fjerne plikten til å fratre ikke er utredet godt nok. Man vet rett og slett for lite om følgene av en slik lovendring. Forslaget bygger på politiske mål og antakelser, og er ikke kunnskapsbasert. 

– Ved å fjerne fratredelsesplikten, vil man individualisere vurderinger av den enkeltes arbeidsevne og risikere uverdige avslutninger av yrkeslivet for mange arbeidstakere. Det er det ingen som fortjener, konstaterer, Nord og Aas.