Fagbevegelsen er nøkkelen til å løse globale kriser

Vi lever i krevende tider. Globale spenninger og opprustning. Sosial uro. Skyhøy og økende ulikhet. Antallet som lever i fattigdom har eksplodert internasjonalt. Klimakrisen og behovet for omstilling legger press på arbeidsmarkeder og jobbskaping.

07.02.2022 av Liv Tørres, leder internasjonal avdeling LO
Sist oppdatert: 17.02.2022

Mindre enn halvparten av verdens befolkning lever i land som kan kalles demokratier. Over halvparten av befolkningen i mange land mangler tillit til egne ledere og institusjoner. Det mest bekymringsfulle er kanskje at vi heller ikke har de globale institusjonene som kan fikse problemene. Og de store globale lederne ser vi heller ikke så mye til kanskje. Så hva kan vi da gjøre for å redde verden? Vi må gjøre det vi alltid har gjort gjennom årene her hjemme: bygge sterke organisasjoner og fagbevegelse.

 

Der fagbevegelsen står sterkest er ulikheten lavest. Der fagbevegelsen står sterkest har man klart omstillingsprosesser best og mest effektivt. Og der folk er godt organisert i demokratiske organisasjoner som fagbevegelsen har man også høyest tillit og best forutsetninger for å bygge det som kalles godt styresett. Fagbevegelsen er uovertruffen når det gjelder evne til å mobilisere. Ingen annen bevegelse har vært i nærheten av å mobilisere de samme folkemassene. Ingen annen organisasjon har vært i nærheten av det medlemskap fagbevegelsen favner. Bare i International Trade Union Confederation (ITUC) er det rundt 200 millioner medlemmer. Og ingen annen kan demonstrere slik politisk makt rett og slett ved å true med streik og kollektive aksjoner, men uten nødvendigvis å måtte røre en muskel. Fagbevegelsen står bak noen av verdens sterkeste politiske partier, har satt varig preg på tankegodset både til venstre og høyresiden i politikken og stått for noen av de største samfunnsendringene i historien. Da Solidaritet ble til i Polen i 1980 startet flodbølgen som etter hvert skulle rive muren mellom øst og vest. Tilsvarende har fagbevegelsen en nøkkelrolle i samfunnsutviklingen her hjemme, stod i spissen for antiapartheid kampen i Sør-Afrika og i bresjen for demokratisering i Zambia, Nigeria, Brasil og i mange andre land. Mange statsledere startet som fagforeningsledere før de ble politikere.

Det er vel da heller ikke overraskende at fagbevegelsen nå står overfor et enormt press og gigantiske utfordringer globalt. Både regjeringer og arbeidsgivere svikter i respekten for grunnleggende faglige rettigheter. Flertallet av verdens arbeidstakere lever i land der frie fagforeninger enten er forbudt eller konsekvent motarbeides av arbeidsgivere eller staten. Og det finnes et utall måter å gjøre dette på; fra de rent juridiske innskrenkningene til å sende inspektører fra Arbeidstilsynet eller skatteinspektører på døra deres hver uke. At mesteparten av arbeidsstyrken i mange land heller ikke har formelle, registrerte ansettelser, gjør fagbevegelsens arbeid enda vanskeligere. Kun rundt 40 prosent av verdens arbeidstakere har ifølge den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO en formell arbeidskontrakt. Rundt 80 prosent av verdens land respekterer ikke retten til å forhandle kollektivt. Og cirka 59 prosent av verdens arbeidskraft tjener, ifølge ITUC, under det de trenger for å dekke grunnleggende behov, en såkalt levelønn.

Men det er ikke første gang fagbevegelsen står i motgang. Fagbevegelsen ble født i motgang og er i sin natur en kamporganisasjon. Og de viktigste kampmidlene man har er å bygge organisasjonen nedenfra og opp, med det enorme laget av tillitsvalgte og grunnleggende troa på kollektive forhandlinger som vi har her hjemme for eksempel. Dette er en eksportartikkel som aldri går ut på dato.